“Brudd i hoften- brudd i livet”
Søknadssammendrag
Prosjekttema (på norsk)
1)Bakgrunn for prosjektet: Eldre personer med osteoporose som opplever et hoftebrudd har både økt risiko for nye brudd og økt fallrisiko. Fall og hoftebrudd hos eldre er en utfordring både for de individene som opplever dette og for samfunnet. En tredjedel av hjemmeboende eldre over 65 år faller årlig. Nitti prosent av alle brudd er relatert til fall og hvert år opplever ni tusen personer et hoftebrudd i Norge, syttien prosent av disse er kvinner. I nasjonale mål- og plandokumenter anbefales det å prioritere arbeidet med å forebygge og behandle brudd hos eldre. Det finnes få studier som undersøker eldre mennesker med hoftebrudd sitt perspektiv på trening og det etterlyses mer forskning på dette temaet. 2) Prosjektets målsetning: Formålet med dette prosjektet er å utforske opplevelser og erfaringer til eldre mennesker som for første gang opplever et hoftebrudd på grunn av fall. Vi vil spesielt undersøke hvordan de opplever det å delta i organiserte treningsprogrammer i rehabiliteringsfasen etter hoftebruddet. 3) Metode: En utforskende tilnærming basert på forskningsintervjuer med deltageren vil bli brukt for å utvikle kunnskap om dette temaet. Vi ønsker å intervjue femogtyve hjemmeboende eldre personer som har gjennomgått et hoftebrudd på grunn av fall og som har deltatt i en form for organisert trening i primærhelsetjenesten i etterkant av hoftebruddet. 4) Nytteverdi og betydning: Kunnskapen fra dette prosjektet kan anvendes i utviklingen av og utbedringen av rehabiliteringstjenester og kliniske retningslinjer for eldre mennesker med hoftebrudd. 5) Forventet resultat: Vi forventer å få mer kunnskap om personlige og miljømessige faktorer av betydning for det å komme seg etter et hoftebrudd sett fra de eldre sitt perspektiv samt utdypende kunnskap om hvordan trening oppleves for denne gruppen.
Sluttrapport
Bakgrunn, målsetting og metode
Dette doktorgradsprosjektets hensikt var å: (1) beskrive eldre menneskers erfaringer med deltakelse i og oppfølging av et ni måneder langt gruppebasert treningsprogram i kommunal regi; (2) undersøke hvordan eldre mennesker som hadde deltatt i et evidensbasert treningsprogram med individuell instruksjon i løpet av de tre første ukene etter en etter hoftebrudds operasjon beskrev deres relasjon til instruktøren/terapeuten og hvorvidt denne relasjonen bidro til gjennomføring av programmet; (3) undersøke eldre menneskers refleksjoner og tanker om deres deltakelse i det evidens-baserte High-Intensity Functional Exercise Program (HIFE) i løpet av de første tre ukers rehabilitering etter en hoftebrudds operasjon; og (4) undersøke og beskrive hjemmeboende eldre menneskers erfaringer med kommunale rehabiliteringstjenester som inneholdt fysisk aktivitet/trening, etter at de hadde gjennomgått en hoftebrudds operasjon. Prosjektet fulgte et kvalitativt design ved bruk av semistrukturerte dybdeintervjuer av 47 eldre mennesker mellom 67 og 95 år som enten hadde deltatt i et ni måneder langt gruppebasert treningsprogram i kommunal regi, et evidensbasert treningsprogram med individuell instruksjon i løpet av de tre første ukene etter lårhalsbrudd operasjon, eller hadde mottatt kommunale rehabiliteringstjenester som inneholdt fysisk aktivitet innenfor en tidsperiode på åtte måneder etter en hoftebrudds operasjon.
Sammendrag
Prosjektet ble utvidet til å gjelde Sørlandet sykehus i tillegg til Ullevål universitetssykehus og Diakonhjemmet sykehus, slik at endringsmelding måtte skrives til REK, samt at samarbeidsavtale med Sørlandet sykehus måtte inngås. På grunn av diverse omstendigheter har prosjektperioden blitt forlenget i overenstemmelse med søkerorganisasjonen. Prosjektet er i seg selv brukerrettet, da selve hensikten var å få mer kunnskap om eldre menneskers egenopplevelse av trening i en recovery-periode, ved å spørre dem selv. Brukere ble i tillegg konsultert i prosjektets innledende fase og bidro til justeringer i den videre framdriften.
Resultater og virkninger
Erfaringene med å delta i gruppetrening var assosiert med bedre coping og bedre evne til å fylle roller og mestre viktige livsområder. Instruktørens kunnskap og evne til å tilpasse instruksjonen til den enkelte var viktig for gjennomføring av programmet. Terapeutisk allianse er en uunnværlig del av enhver terapi og relasjonell kunnskap og kompetanse ble understreket som en betingelse for overføring av profesjonell kunnskap i instruksjonen av fysisk aktivitet/trening. Dette prosjektet understreker viktigheten av fysisk aktivitet/trening som en strategi for å gjenvinne mobilitet, illustrert gjennom den essensielle rollen det har i deltakernes liv etter å ha opplevd et lårhalsbrudd. Funn fra dette prosjektet kan videre være nyttig for terapeuter som jobber i klinisk praksis og, særlig for de som jobber med sårbare grupper. Deltakerne så ut til å være prisgitt kommunens prioriteringer når det gjaldt mengde og kvalitet på rehabiliteringstjenester de mottok, noe som bør undersøkes kritisk på alle nivå.
