Desistance hos løslatte fra fengsler

Søknadssammendrag

Populærvitenskapelig prosjektsammendrag

Løslatelse fra fengsel er ofte kritisk for straffedømte, med stor risiko for tilbakefall til kriminalitet. God tilbakeføring og integrering i samfunnet bidrar til bedrede levekår for straffedømte og deres pårørende, og til store samfunnsøkonomiske gevinster. Kriminalomsorgen er ansvarlig for at straffegjennomføringen gjennomføres på en måte som motvirker tilbakefall til kriminalitet, og tilbakeføring er et felles ansvar på tvers av flere sektorer og forvaltningsnivåer. Straffedømte har ofte en livssituasjon med høy grad av psykiske og fysiske utfordringer, rusavhengighet, sosiale og økonomiske problemer, vanskelige levekår, arbeidsledighet og bostedsløshet. Disse faktorene utfordrer en god tilbakeføringsprosess. Studiens målsetting er økt forskningsbasert kunnskap om hvilke faktorer som bidrar til at løslatte avstår fra nye kriminelle handlinger (desistance). Forskning i Norge har i liten grad tatt for seg hva både personer med egenerfaring fra fengselssoning og profesjonelle og frivillige som følger dem gjennom tilbakeføringsprosessen, opplever at bidrar til kriminalitetsfrihet etter soning. Prosjektet har til hensikt å styrke denne forskningsbaserte kunnskapen ved å løfte frem disse perspektivene. Studiens målsetting er også å kartlegge straffedømtes egenopplevde endringer relatert til desistance. Forskningsspørsmålene er: 1) Hvordan opplever og beskriver straffedømte, profesjonelle og frivillige hva som fremmer og hemmer desistance? 2) Hvilke egenopplevde endringer, relatert til desistance, rapporterer straffedømte? For å besvare forskningsspørsmålene, benyttes metodetriangulering i et design med mixed methods. Datainnsamling skjer gjennom fokusgruppeintervjuer, deltakende observasjon og spørreundersøkelser. Studien integrerer brukermedvirkning, medforskning og erfaringskompetanse gjennom hele prosjektutarbeidelsen, forskningsprosessen og presentasjonen av resultatene.

Sluttrapport

Bakgrunn, målsetting og metode

Straffegjennomføring skal blant annet bidra til å motvirke ny kriminalitet, og reetablering i samfunnet og redusert tilbakefall er et felles ansvar på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Straffedømtes livssituasjon viser høy grad av psykiske og fysiske lidelser, rusavhengighet. sosiale og økonomiske problemer, arbeidsledighet, bostedsløshet og vanskelige levekår. God integrering i samfunnet motvirker ny kriminalitet, gir færre ofre, bedre levekår og store samfunnsøkonomiske gevinster. Begrepet desistance betegner gjerne den prosessen som gjør at man opplever en tilhørighet i samfunnet, og avstår fra å begå at man bevege seg bort fra å begå nye kriminelle handlinger. I Norge har vi minimalt med forskningsbasert kunnskap om hva både personer med egenerfaring fra fengselssoning, samt profesjonelle og frivillige som følger dem etter fengselsoppholdet, opplever at bidrar til kriminalitetsfrihet og reetablering i samfunnet. Studiens målsetting var derfor å utforske og beskrive hva som fremmer og hemmer desistance hos løslatte, sett fra perspektivene til straffedømte, profesjonelle og frivillige. Gjennom forskningsprosjektet ble det gjort 19 dybdeintervjuer med 13 personer som hadde sittet i fengsel. Det ble også gjennomført fem fokusgruppeintervjuer med ansatte ved to friomsorgskontor og tre frivillige organisasjoner.

Gjennomføring

Forskningsprosjektet involverte personer med egenerfaring, profesjonelle og frivillige, fra blant annet Kriminalomsorgen, Kirkens Bymisjon, Røde Kors, WayBack. Disse har egenerfaringer med straffegjennomføring og løslatelse fra fengsel, og med å bistå løslatte etter soning. Prosjektbeskrivelsen ble utarbeidet med bakgrunn i idéer og innspill i dialog med personer meg slike egenerfaringer, gjennom idédugnadene om «Fengslende forskning» i regi av Universitetet i Sørøst-Norge. Ansatte og deltakere fra stiftelsen WayBack, Livet etter soning, bisto blant annet som samarbeidspartnere, rådgivere og deltakere i analysearbeid gjennom prosjektet. Enkelte endringer ble gjort underveis i prosjektperioden, da Covid-19 gjorde rekruttering og gjennomføring av intervjuer og feltarbeid henholdsvis utfordrende og umulig.

Resultater og virkninger

Denne studien viser positive former for interaksjon, men også hvordan de som nylig gikk ut fengselsporten noen ganger opplevde smerte og frustrasjon på grunn av mangel på anerkjennelse og interesse i møte med de ansatte i fengsel. Dette gjør at livet etter fengsel kan oppleves mer trøblete enn hva det var før soning. På utsiden av murene kan relasjonen til ansatte i friomsorgen gi opplevelser av å være «fanget i friheten». Til tross for det frustrerende potensialet i samhandlingen med kriminalomsorgens ansatte, både innenfor og utenfor murene, framstår ansatte også som «springbrett» og «trygge havner» i disse overgangene. Ansatte i friomsorgen og i frivillige organisasjoner, som alle møter dem som nettopp har sittet i fengsel, beskriver felles idealer for støtte. Denne forskningen viser likevel forskjeller i hvordan de praktiserer. De friomsorgsansatte beskriver jobben sin som en form for brannslukking, hvor praktiske oppgaver overskygger det relasjonsarbeidet de utførte tidligere. Ansatte i frivillige organisasjoner er imidlertid tettere på i relasjonen med dem som kommer ut fra fengsel.