Kan tilpasset treningsbehandling bidra til rehabilitering etter lette hodeskader?
20.000 personer behandles for dette årlig, og mange opplever forverring av fysisk aktivitet. Men kan tilpasset trening være løsningen?
I samarbeid med
Navn: Lars Nysether
Alder: 57 år
Stilling: Overlege/phd-kandidat
Arbeidssted: Sunnaas sykehus
Bakgrunn: Lege, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering
Vi ønsker å finne ut om et individuelt tilpasset treningsprogram gir redusert symptomtrykk og økt kapasitet med tanke på å fungere i hverdagen.
Lars Nysether, stipendiat
– I Norge oppsøker cirka 20.000 personer helsevesenet hvert år på grunn av vedvarende symptomer etter lette hodeskader (inkludert hjernerystelse). Vanlige symptomer er hodepine, svimmelhet, redusert balanse, nedstemthet, fatigue, overfølsomhet for lyd og problemer med å se på skjerm. Slike symptomer og plager kalles «post commotio syndrom» eller «post commotio symptomer» (PCS).
– I dette forskningsprosjektet skal vi undersøke effekten av en individuelt tilpasset treningsbehandling for personer med PCS. Vi skal i tilleggutføre fysiologiske testing og MR-undersøkelse for å få mer kunnskap om hva som er årsaken til vedvarende plager etter lette hodeskader.
Hvorfor er dette viktig?
– Personer med PCS plages ofte i en slik grad at det går ut over livskvalitet, funksjon i hverdagen og mulighet til å leve livet slik man ønsker. Det mangler kunnskap om hva som forårsaker PCS og hvilke strategier eller behandlingsformer som kan benyttes for å bedre tilstanden.
Hva ønsker dere å finne ut?
– Et vanlig symptom ved PSC er det som kalles «aktivitetsintoleranse». Det betyr at man får økning av grunnsymptomer eller nye symptomer når man er i aktiviteter som gir økt puls. Vi ønsker å finne ut om et individuelt tilpasset treningsprogram, som blir tilpasset etter en standardisert tredemølletest, gir redusert symptomtrykk og økt kapasitet med tanke på å fungere i hverdagen.
– I tillegg skal vi se om vi kan påvise endringer i det autonome nervesystemet hos personer med PCS.
Hvordan skal prosjektet gjennomføres? Har dere en tidsplan?
– Prosjektet gjennomføres som en randomisert kontrollert studie med to grupper, hvor intervensjonsgruppen får individuelt tilpasset trening i 12 uker, mens kontrollgruppen ikke får det. Det skal samles inn data fra begge grupper før og etter treningsperioden.
– Deltagere rekrutteres fra de tverrfaglige hodeskadepoliklinikkene ved Oslo Universitetssykehus (OUS) og Sunnaas sykehus. Testing foregår ved nevnte poliklinikker, nevroradiologisk avdeling OUS og fysiologisk laboratorium OsloMet. Prosjektet avsluttes i løpet av 2026.
Hva er deres hypotese?
– Vår hypotese er at et 12 ukers individuelt tilpasset treningsprogram gir redusert symptomtrykk hos personer med PCS. I tillegg forventer vi å kunne påvise endringer i det autonome nervesystemet hos personer med PCS.
Hvem har tatt initiativ til prosjektet, og hvem er involvert?
– Undertegnede har tatt initiativ til prosjektet som er et samarbeid mellom Oslo Universitetssykehus, Sunnaas sykehus og OsloMet.
Stiftelsen Dam stiller krav om brukermedvirkning. Hvordan er det ivaretatt i dette prosjektet?
– Prosjektet samarbeider med Personskadeforbundet, som har oppnevnt en brukerrepresentant til prosjektgruppen.
Søknadssammendrag
Populærvitenskapelig sammendrag
Årlig rammes 10 – 15000 av lett traumatisk hodeskade. Ca. 30% får vedvarende plager, betegnet som post-commotio symptomer (PCS), ofte av en grad som betydelig reduserer mulighet for personlig livsutfoldelse. Vanlige symptomer er hodepine, svimmelhet, synsforstyrrelser, redusert balanse, lys- og lydømfintlighet, søvnvansker, angst, depresjon og fatigue. Et vanlig symptom er «aktivitetsintoleranse», dvs økning av PCS ved fysisk aktivitet/trening. Det mangler kunnskap om årsaker til PCS. Aktivitetsintoleranse antas å skyldes forstyrrelser i det autonome nervesystemet (ANS). Ny forskning tyder på at PCS har sammensatte årsaker som krever målrettede og individualiserte tiltak. Helsepersonell har derfor behov for standardiserte retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging. Denne studien vil undersøke om gradert fysisk aktivitet/tening bedrer aktivitetsintoleransen og andre symptomer, samt påvirker nevrobiologiske mekanismer som antas å bidra til vedvarende PCS. Vi vil gjennomføre en randomisert kontrollert studie med målinger før og etter et 12 ukers treningsprogram (T0 og T1), hvor treningsintensiteten ligger under terskelen som gir symptomøkning. Pasienter, 18 – 60 år, med PCS (inkludert aktivitetsintoleranse) henvist til Sunnaas Sykehus og Oslo Universitetssykehus 3mnd – 2 år etter skade, rekrutteres og randomiseres i en intervensjons- og en kontrollgruppe. Begge grupper får tverrfaglig poliklinisk utredning og oppfølging («treatment as ususal»). Intervensjonsgruppen får i tillegg et treningsprogram, som blir individuelt tilpasset basert på resultat fra «Buffalo Concussion Treadmill Test» (BCTT), en standardisert test som påviser aktivitetsintoleranse. Ved T0 og T1 registreres selv-rapportert symptomtrykk ved bruk av Rivermead Post-Concussion Symptom Questionnaire (RPQ). Dette er studiens hovedutfallsmål. Selv-rapporteringsskjema for autonome funksjoner, livskvalitet, fysisk aktivitet, fatigue, hodepine, angst og depresjon, benyttes også. I tillegg gjennomføres Cold Pressor Test, som måler aktivitet i det autonome nervesystemet. Ca. 1/3 av deltagerne vil også få utført Arterial spin labeling (ASL) MR, hvor hjernens blodgjennomstrømning, som reguleres av ANS, måles. Vår hovedhypotese er at deltagere i intervensjonsgruppen vil oppleve symptomlette i større grad enn kontrollgruppen. Vi forventer også å påvise endret ANS funksjon hos PCS pasienter sammenlignet med normalbefolkningen, samt at ANS funksjon normaliseres i større grad i intervensjonsgruppen enn i kontrollgruppen. Studien bygger på tidligere studier som i all hovedsak er utført på barn og unge idrettsutøvere i akutt fase etter lett hodeskade og vil således bidra til økt kunnskap om voksenpopulasjonen med vedvarende PCS. Økt kunnskap om effekt av gradert trening og nevrobiologiske responser ved lette hodeskader vil bidra til å gi et bedre grunnlag for å utvikle retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging hos denne pasientgruppen.
