Ernæring for barn med hjertefeil

Ernæringsproblemer og dårlig vekst forekommer ofte hos hjerteopererte barn. Målet med ernæringsprogrammet var å forbedre ernæringsstatus til barn med univentrikulært hjerte. I første prosjektår ble det utviklet en veileder for helsepersonell, ”Ernæring til hjertesyke barn”. Barna i ernæringsprogrammet fikk ernæringsoppfølging i henhold til denne. Den påfølgende undersøkelsen hadde som mål å se på effekten av ernæringsprogrammet på vekst hos barn med univentrikulært hjerte, samt å kartlegge foreldres erfaring med ernæringsbehandlingen og behov for informasjon.

56 barn med univentrikulært hjerte i alderen 0-5 år ble rekruttert til ernæringsprogammet på Rikshospitalet. Ved start i 2003 var de eldste barna allerede nesten fire år gamle. Disse hadde inntil da fått standard ernæringsoppfølging. Barna som ble født fra og med 2003 fikk intensiv ernæringsoppfølging. Slik utkrystalliserte det seg to forskjellige grupper: Den ene gruppen fikk standard ernæringsoppfølging, mens den andre fikk intensiv ernæringsoppfølging med veiledning av klinisk ernæringsfysiolog. Vekst ble fulgt og sammenlignet ved fødsel, 3, 6 og 12 måneders alder. Foreldrene besvarte også spørreskjema om erfaringer med ernæringsoppfølging og behov for informasjon.

Intensivgruppen viste signifikant større vektøkning enn standardgruppen (p=0,019). Standardgruppen hadde bedre hodetilvekst enn intensivgruppen (p=0,008). Det var ingen statistisk signifikant forskjell på lengdevekst. Flere barn lå under 2,5 percentilen for aldersrelatert vekt og lengde i standardgruppen enn i intensivgruppen. Forskjellen var ikke statistisk signifikant. Behovet for ernæringsinformasjon var størst ved tidspunkt for diagnose og ved overgang til fast føde i begge grupper. Barn med univentrikulært hjerte viste bedre vektøkning med intensiv enn standard ernæringsveiledning. Generelt hadde foreldrene stort behov for ernæringsinformasjon gjennom hele behandlingsforløpet, og de var mer fornøyd med intensiv enn standard ernæringsoppfølging. Ernæring har stor betydning for det kliniske forløp og bør gis økt oppmerksomhet i behandlingen.