Familiefellleskap ved sykdom

Prosjektet har gått i tre deler:

1.      Weekendkurs høsten 1997 for pårørende og ryggpasienter: ”Hvem skal bestemme over livet mitt ­- ryggsmertene eller jeg?”

2.      Samtalegruppe/erfaringsgruppe våren 1998 kun for ryggpasienter: ”Leve bedre med ryggsmerter”

3.      Weekendkurs høsten 1998 for pårørende og ryggpasienter: ”Familiefellesskap ved sykdom”

 

Hensikten har vært å sette fokus på det å leve bedre med ryggplagene og å komme sammen med andre i samme situasjon og dele erfaringer, både for de som bar ryggplagene og deres nærmeste. Formen har vekslet mellom innlegg fra kursledere og innspill fra deltakere. Dialog og aktiv deltakelse med utgangspunkt i den enkeltes hverdag har stått sentralt. Opplegget har vekslet mellom undervisning og gruppearbeid/parøvelser. Det har også vært en veksling mellom familiegrupper og rene «ryggrupper», og mellom ledede grupper og selvhjelpsgruppe.

 

Innholdet har vært lærings-­ og mestringsorientert, dvs. at vi som kursledere har bidratt med å presentere verktøy til å holde bevisstheten rettet mot muligheter og løsninger. Dette innebærer både formidling av en holdning og praktiske verktøy for å ta tak i problemer i hverdagen.

 

Skriftlig evaluering fra det siste weekendkurset ga i snitt en score fra 6 til 8 (vurdert på en skala fra 1-10, hvor l=ikke nyttig og 10=svært nyttig) på de temaer og oppgaver som ble tatt opp. Høyest score fikk disse temaene:

·        gruppeoppgave/plenumsdiskusjon om begrensninger og muligheter med ryggproblemer

·        avspenning/teori og praksis

·        betydningen av å sette seg mål

Kommentarene var jevnt over svært positive: ”lærerikt”, ”veldig nyttig og spennende”, ”alle blir tatt like seriøst – vi føler oss viktige”, ”kjempepositivt å oppleve det sammen med partneren”.

 

En deltaker ønsket at de pårørende kunne hatt en egen samtalegruppe om erfaringer med det å leve sammen med ryggfolk, og en annen sier: ”for fremtidig seminar: mer konsentrert om enkelttema, f.eks. begrensninger og muligheter med ryggsmerter”. En ønsket mer tid til parøvelser og kommunikasjon. Vi bar ikke gjort noen skriftlig evaluering av samtalegruppe/erfaringsgruppen, da denne fortsatte etter at vi som kursledere trakk oss ut.

 

Sett fra kursleders synspunkt, har det vært en fordel med dette opplegget at en del av deltakerne deltok hele veien, slik at vi ble godt kjent, og at igangsatte prosesser fikk tid til å utvikle seg. Oppfølgingsgruppen, som delvis var selvledet, har klart bidratt til å styrke utbyttet av arbeidet mellom kursene. Det har ikke ligget innenfor rammen av vårt mandat å vurdere effekten av et slikt opplegg over tid.