Forebygging for trafikkskadde

Prosjektet ”Forebygging av psykososiale senskader hos trafikkskadde” kom i stand med målsetting om å utvikle og prøve ut et intervensjonsprogram. for å redusere psykososiale senskader hos mennesker som utsettes for trafikkulykker. Prosjektet ble planlagt med bakgrunn i det økende tallet av trafikkulykker i Norge og med bakgrunn i en rekke forskningsrapporter som viste høy forekomst av psykososiale senskader hos mennesker som utsettes for trafikkulykker. Forebyggende intervensjonsmetoder for denne gruppen var lite utprøvd. Flere overlevende etter trafikkulykker har gjennom media fortalt om psykososiale plager i form av angst og depresjon og mer traumespesifikke reaksjoner, og ønske om
oppfølging etter ulykken. Prosjektet er utført etter oppdrag fra Landsforeningen for trafikkskadde og er finansiert med Extra-midler fra Helse og Rehabilitering.

Hovedmålsettingen for prosjektet har vært å utvikle og prøve ut et intervensjonsprogram for å forebygge psykososiale senskader hos mennesker som utsettes for trafikkulykker. Problemstillingen har vært om det er forskjeller i utviklingen av senskader som Posttraumatisk stress syndrom (PTSD), angst og depresjon hos en gruppe mennesker som mottar et bestemt intervensjonsprogram tidlig eiter ulykken sammenlignet med et utvalg som bare blir bedt om å fylle ut spørreskjema.

Prosjektet hadde som målgruppe mennesker i Bergen og omland som utsettes for trafikkulykker uten å komme alvorlig til skade. Det ble satt opp følgene inklusjonskriteria: Alder 18-65 år, maks innleggelse i en uke etter ulykken, ikke tidligere kjent psykopatologi og alvorlige hodeskader. Alvorligere skadde ble valg bort fordi en antok at disse lettere fikk et tilbud om oppfølging mens de var innlagt på sykehus. Utvalget ble planlagt rekruttert fra Bergen legevakt, Akuttmottaket ved Haukeland sykehus og fra skadeavdelingene til de større forsikringsselskapene.

Intervensjonsprogrammet ble i første omgang utformet som en detaljert gjennomgang av hende1sesforløp og tanker og følelser etter dette. Det ble etter hvert omformet til en gjennomgang med særlig fokus på å gi deltageren sammenheng og oversikt over hendelsen, redusere stress og fokusere på den enkeltes mestringsstrategier i tidligere vanskelige situasjoner. Manualen understreker viktigheten av å stimulere deltageren til å hente fram mestringsmetoder som bar fungert før og bruke dem for å takle eventuelt ubehag etter ulykken.

Intervensjonsprogrammet inneholder en kort gjennomgang av ulike reaksjoner som kan oppstå, og det gis en del konkrete selvhjelpsråd for takling av disse. Det ble understreket at slett ikke alle som opplever ulykker får langvarig ubehag.

Til tross for en tett oppfølging av rekrutteringsinstansene og evaluering underveis, lykkes det ikke å rekruttere deltagere tilprosjektet. En årsak til dette kan ha vært vansker med å motivere aktuelle deltagere til å delta på et tidspunkt der de bare var lettet over å ikke ha kommet alvorlig til skade.

Erfaringene fra prosjektet understreker hvor vanskelig det er å rekruttere deltagere til forebyggingstiltak. Dette er særlig vanskelig dersom ansvarlig for prosjektet ikke kan være tilstede og selv svare på spørsmål og bidra til å motivere deltagere. Å rekruttere til et slikt prosjekt bli også usikker når det ikke finnes klare data om omfang av vansker og opplevd behov for hjelp i målgruppen. På bakgrunn av disse erfaringene anbefales det å gjennomføre en kartleggingsundersøkelse for å få bedre kunnskap om omfang og type psykososiale senskader, samt informasjon om målgruppens synspunkt på tidspunkt og type hjelp.