Institusjon møter organisasjon

Målet med prosjektet var å utvikle og utprøve en modell for samarbeid mellom en rehabiliteringsinstitusjon og en organisasjon av funksjonshemmede som skulle gjøre at brukerne får tilbud om oppfølging i sitt lokalmiljø etter institusjonsoppholdet.

Prosjektplanen var basert på utprøving av modellen ved to kurs for lungesyke på Glittreklinikken og to kurs for hjertesyke ved Skibotn kurssenter. Under forutsetning av at deltakerne selv ønsket det, og på grunnlag av deres egne, individuelle rehabiliteringsmål, skulle det i løpet av den første uken av oppholdet opprettes kontakt med LHLs lokallag på hjemstedet. Lokallagene ble gitt en uke på å svare deltakerne. Svarene fra lokallagene skulle så gjennomgås på en fellessamling av kursdeltakerne i den tredje uken, og følges opp gjennom telefonkonferanser i den fjerde og siste uken av oppholdet mellom hver enkelt deltaker og den ansvarlige for oppfølgingstilbudet på hjemstedet. Siktemålet var å få til en best mulig tilpasning til det individuelle behovet, samt å avtale oppstart etter hjemkomst. Forsøket skulle omfatte ca 40 personer, hvorav den ene halvparten ville være lungesyke og den andre hjertesyke. Tre måneder etter kursavslutning skulle deltakerne motta et spørreskjema for å kartlegge hvordan kontakten med LHLs lokallag hadde vært og virkningene av denne kontakten for deres egen rehabiliteringsprosess. Samtidig skulle det skje en tilsvarende kartlegging av rehabiliteringsprosessen for et like stort antall deltakere fra kurs uten denne spesielle kontakten mellom lokallag og institusjon. Prosjektet tok også sikte på å kartlegge lokallagenes synspunkter på kontakten med institusjonene. Dette skulle i neste omgang danne grunnlag for en erfaringstilbakeføring (feedback) som kunne være med å etablere en viktig kvalitetssirkel i LHLs rehabiliteringsarbeid.

Sluttrapporten fra prosjektet viser at prosjektstart, som var planlagt til våren 1999, ble forsinket med ca et halvt år. Dette skyldtes i det vesentlig at det tok lengre tid enn forutsatt å innpasse prosjektet i institusjonenes arbeidsplaner. Denne forsinkelsen skulle senere vise seg å bli fatal. Første del av prosjektet med innhenting av data fra rehabiliteringsoppholdene ble gjennomført høsten 1999. Men da tidspunktet kom for oppfølgingsundersøkelsen tre måneder etter oppholdet, var prosjektleder gjennom tidligere avtaler bundet opp til forberedelse og gjennomføring av Rikstrygdeverkets store Rehabiliteringskonferanse 2000 i Trondheim. Håpet om likevel å kunne sikre den andre runden med datainnhen­ting viste seg å bli urealistisk. Siden prosjektet ble stående uten et fullstendig datasett, ble det i praksis umulig å sluttbehandle data og sluttføre prosjektet.

Erfaringen viser at det kan være farefullt å forsøke å kombinere denne typen prosjektarbeid med andre prosjekter eller driftsoppgaver som på visse tidspunkt vil måtte få forrang. Det som for oss i planleggingen fortonte seg som en planlegging med gode tidsmarginer, viste seg i virkeligheten å bli en uløselig konflikt.

Vår oppfatning er fortsatt at prosjektideen var god og at det sånn sett er fristende å gjøre et nytt forsøk på å gjennomføre et prosjekt av denne typen. Vi ser ikke bort fra at LHL kan komme til å gjøre dette for egen regning. Vi er også sikre på at prosjektet til tross for at det ikke er sluttført, har etterlatt seg varige spor i LHLs rehabiliteringsarbeid i form av en merkbart økt bevissthet om synergieffektene som ligger i å styrke samarbeidet mellom LHLs rehabiliteringsinstitusjoner og vår lokale organisasjon. Sånn sett har prosjektet langt fra vært uten verdi for LHL.