Lille store Oslo by

Bakgrunn: I teorien har alle innbyggere i Norge like muligheter til å bruke det offentlige rom i Oslo. I praksis er det annerledes. Ikke alle opplever å ha de mulighetene som for andre er en selvfølge. I et samfunn hvor makten er ulikt fordelt vil det som fremstår for noen som en verden av muligheter, fremstå for andre som en verden av stengsler, påbud og forbud. Ved å se på en gruppe mennesker som opplever stengsler i et rom av det som for andre er selvfølger kan en synliggjøre maktforhold som skaper grenser en sjelden legger merke til eller reflekterer over. Hvilken betydning stengslene har for en gruppe mennesker som ikke opplever bruk av det offentlige rom som en like stor selvfølge som andre, er et viktig tema i avhandlingen.

Metode: Fire menn og to kvinner er fulgt over en periode på mellom to og fire år. De er alle i førtiåra og har brukt ulovlige narkotiske stoffer som heroin og amfetamin i store deler av sine voksne liv. De fleste av dem bruker narkotiske stoffer fremdeles. I tillegg er andre kilder til kunnskap brukt for å få oversikt over rusmiljøet i Oslo og dets plass i det offentlige rom: Feltarbeid i det åpne rusmiljøet i Oslo sentrum, samtaler med personer i det åpne rusmiljøet, intervjuer og samtaler med personer i hjelpeapparatet, og analyser av aviser og offentlige dokumenter.

Byen, rusbrukere og maktforhold

Byens maktstrukturer blir synlige gjennom intervjupersonenes erfaringer, opplevelser, livssituasjoner og refleksjoner. Maktstrukturene slår inn i deres liv, og kommer til utrykk på mange forskjellige måter. Narkotikabrukeres livshistorier er sentrale for å forstå maktforhold i byen, og maktforhold i byen er viktige for å forstå narkotikabrukeres liv. Narkotikabrukeres liv og byens maktstrukturer speiler hverandre.

Problemstillinger: Hvordan speiler rusbrukeres bruk og opplevelse av det offentlige rom maktforhold i byen? På hvilke måter tar rusbrukere byen i bruk? Hvilken betydning har rusbrukeres møte med maktforhold i det offentlige rom for deres opplevelse av seg selv og egne muligheter?

Resultater: Anerkjennelse som sentralt for livskvalitet.

Gjennom avhandlingens åtte kapitler belyses betydning deler av lovverket og håndhevingen av det, vektere, konsumkultur og hjelpeapparatet har for hvordan rusbrukere opplever og bruker det offentlige rom. Det diskuteres hvilken betydning disse faktorene har for å strukturere sosiale relasjoner i det offentlige rom, og for hvordan rusbrukere opplever seg selv og egne muligheter. Anerkjennelse, som en bekreftelse på eksistensberettigelse, er helt sentralt i menneskers liv. Denne viktige anerkjennelsen er også sentral for intervjupersonene i avhandlingen. De følger retningslinjer som ut fra deres selvoppfatning viser dem som anstendige mennesker, selv om de møter motstand mot egen selvoppfatning. De søker anerkjennelse og å opprettholde selvrespekt, under tyngende strukturelle betingelser som truer med å fortelle historier om dem som uanstendige mennesker.

Doktorgradsavhandling (monografi):

Nafstad I (2013) Et anstendig menneske. Møter mellom rusbrukere og det offentlige rom i Oslo. Universitetet i Oslo, Det juridiske fakultet, ISSN 1890-2375 Nr. 57.