Nåløyet

Livene våre handler ikke om at vi er forskjellig, men at vi lever forskjellig. Livet er noe vi har, og vi lever det etter vår beste evne. Det jeg beskriver er de liv som leves i komplekse livssituasjoner og som ikke innordner seg på en slik måte de aller fleste av oss lever. Etter min menig blir vi ofte vurdert etter prestasjoner, mer enn det mennesket vi er på godt og vondt. Vi har alle våre utfordringer og vi ønsker å bli sett. Vi trenger bekreftelse for å overleve.

Mennesker i komplekse livssituasjoner opplever mange ganger å bli avbekreftet og usynliggjort. De blir frarøvet sin identitet og ender opp som de synlige usynlige. Med dette mener jeg at vi ikke orker å se nøden til den enkelte. Nøden er synelig, men personen er usynlig. Dermed handler vi på nøden, fordi nøden helst ikke skal være en del av vårt hverdagsbilde eller gatebilde. Da oppstår det mange av kvinnene sier; ingen ser meg. De mest hjelpetrengende ser vi alle i bybildet. Gjerne utenfor OsloS eller i nedre del av Karl-Johan. Gruppen er synelig, men enkeltindividet er usynlig. Den første utfordringen handler om å inkludere mennesket som en del av samfunnet og ikke som en byrde. Deres synlighet er åpenbart ikke noe vi ønsker og holdningene blir overført til gruppen og til den enkelte. Deres problematikk blir ikke usynliggjort, og utsettes stadig for politisk debatt og i media. Mye av fokuset handler om at vi må gjøre noe. Debatten handler om hva vi tenker er til det beste for den andre, uten å faktisk ha spurt den det gjelder. Så spørsmålet er hvem er det som spør om hva den enkelte trenger, og hvem er det som faktisk svarer? Hvem tilpasser vi de ulike tilbud til?

Natthjemmet så at kvinnene opplevde hjelpe- og bistandsapparatet som et nåløye. Kvinnene falt ut igjen og igjen av behandling og rehabilitering. Målsetningen var å få satt i gang oppfølging som hadde tre mål. Det handlet om langsiktig relasjonsarbeid, koordinering av tjenester mot permanent bolig som en trygg base for sitt liv. Gjennomføringen var å være tilgjengelig der kvinnen var. Gjennom dette fokuset fikk 14 kvinner en permanent bolig, noe som de elles ville hatt problemer med. Ved prosjektets slutt var målet å tilby bydeler oppfølgingsarbeid til kvinner som falt utenfor, og at bydelene ville stille med økonomiske resurser. Veien videre ble ikke som tiltenkt, da bydeler ikke hadde økonomisk grunnlag for dette og at de ville satse på egne ressurser.