Proteser og ressurser

I enkelte fylker er faktisk vel 50 % av samtlige plasser innen institusjonsbasert rehabilitering belagt med pasienter med hofte-, kne- og rygglidelser. Majoriteten av disse er proteseopererte. Dette betyr at samfunnet satser store ressurser på denne gruppen. Pasientenes grad av fornøydhet er stort sett stor, men er funksjonen vesentlig bedre når man ser dette i et lengre perspektiv? Vi ønsket derfor å vurdere effekten av institusjonsbasert rehabilitering, for enten å bekrefte eller avkrefte fordeler sammenlignet med annen oppfølging.

Undersøkelsen tok utgangspunkt i postoperativ rehabilitering etter protesekirurgi for knær og hofter, med pasienter fra St. Olavs Hospital, avd. Røros og Sykehuset Innlandet HF, divisjon Tynset. Undersøkelsen tok sikte på å strekke seg over en 2 års periode. Kartleggingen foregikk pre- og postoperativt ved bruk av spørreskjema om livskvalitet og fysisk aktivitet.

Ut ifra vårt utvalg på drøye 100 personer, kan vi si at det ikke utgjør en vesentlig forskjell hvorvidt protesepasienter gjennomfører et postoperativt rehabiliteringsopphold på institusjon eller reiser hjem. Opp imot vår problemformulering, kan vi fastslå at et rehabiliteringsopphold er verken bedre eller dårligere enn kommunal oppfølging.

Prosjektarbeidet har vært en viktig erfaring for Røros Rehabiliteringssenter, siden lignede kartlegging innen andre diagnosegrupper vil kunne fortelle hva som er hensiktsmessig å bruke senteret og ressursene til i fremtiden. Dessuten vil en stadig større etterspørsel etter dokumentasjon av effekter være med på å forme vår fremtidige tilværelse.