Rett i koppen

Bakgrunn: Siden 1990-tallet hadde antallet mennesker som tagg i Oslo stadig økt. Fenomenet fikk stor oppmerksomhet både i media og politisk. Samtidig fantes lite kvalifisert kunnskap på området.

Målsetting: Kirkens Bymisjon ønsket mer kunnskap om hvem menneskene som tagg var og hvilke handlingsalternativer de opplevde å ha. Bymisjonen ønsket også å kartlegge behov og evt. muligheter for å sette i gang kunnskapsbaserte tiltak ovenfor folk som tigger. Prosjektet hadde slik en kunnskapsstyrt målsetning der formålet var praksisorientert.

Gjennomføring: Det ble ved hjelp av samfunnsvitenskapelige metoder gjennomført flere kartleggingsundersøkelser av mennesker som tigger i Oslo. Både norske og utenlandske tiggere ble omfattet av disse kartleggingene.

Resultater: Kartleggingene viser at den typiske norske tiggeren er en mann i alderen 35-45 år, han er rusavhengige, er ofte uten fast bolig, han har flere ganger forsøkt å bli rusfri, er mottaker av offentlig stønad og han har allerede kontakt med hjelpeapparatet. De norske tiggerne opplever tigging som eneste mulighet for å skaffe til veie pengene de trenger for å overleve dersom de skal unngå kriminalitet og prostitusjon. De utenlandske tiggerne er primært rumenere. De er av rom-folket, og tilhører dermed en svært stigmatisert gruppe. De reiser ut for å tigge penger for å dekke basale behov som mat, klær og bolig fordi de ikke får arbeid hjemme. Oppholdet i Oslo er preget av utfordringer; de bor ute eller på gulvet i et leid rom delt med mange andre, de har ofte dårlige klær og lever på alle måter billigst mulig. Også i Oslo er de stigmatiserte, de får langt færre penger enn de norske tiggerne og erfarer tydelig at de ikke er ønsket i Oslo. Dette vises ikke bare gjennom at de får inn lite penger, men også gjennom negativ omtale i media.

Videre planer: Kunnskapen som er ervervet gjennom prosjektet er svært nyttig for Kirkens Bymisjon og vil bli videreført av Bymisjonens nye fagutviklingsenhet. Blant annet vil rapportene som er skrevet bli publisert. Kartleggingen viser at norske personer som tigger allerede er kjent med Bymisjonens lavterskeltiltak så vel som de offentlige hjelpeapparatet. Kirkens Bymisjon vil derfor i første omgang ikke etablere egne tiltak for nordmenn som tigger, men vil ta med seg erfaringene fra prosjektet inn i de eksisterende tiltakene slik at kunnskapen kan komme til nytte der. Når det gjelder de utenlandske tiggerne er situasjonen en annen. Der vil Kirkens Bymisjon se nærmere på mulige samarbeidspartnere i tiggernes hjemland samt på de konkrete humanitære behovene gruppen har mens de oppholder seg i Oslo.