Samvær for barn med migrasjonsbakgrunn i fosterhjem

Søknadssammendrag

I Norge har stadig flere barn i fosterhjem en annen kulturell bakgrunn enn familien de vokser opp med. Barnevernet har da ansvar for å vektlegge barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn når beslutninger fattes. Dagens praksiser har imidlertid fått kritikk av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen for å ikke ivareta barns kulturelle rettigheter godt nok, og det vises til behov for justeringer i dagens barnevernspraksis, blant annet når det kommer til fastsettelse av samvær. I dette prosjektet undersøker vi hvordan kontakt- og samværsordninger med biologisk familie kan støtte barn med migrasjonsbakgrunn sine tilhørighets- og identitetsprosesser i fosterhjem. Med ‘barn med migrasjonsbakgrunn’ mener vi både barn som selv migrerte til Norge og barn som har foreldre som kom til Norge av andre grunner enn å søke arbeid.  Det er krevende for barn å etablere en følelse av tilhørighet og ‘hjem’ i fosterhjem. Flyttingen innebærer ofte en rekke brudd og diskontinuitet, som brudd med biologisk familie og slekt, venner, skole og nabolag. Barn med migrasjonsbakgrunn må i tillegg ofte tilpasse seg en hverdag med norsk som språk, nye tradisjoner og religiøse begivenheter. Forskning tyder på at samvær mellom barn i fosterhjem og deres biologiske foreldre kan bidra til kontinuitet og positiv identitetsutvikling,  dersom kontakten tilpasses barnets behov samt at samarbeidet mellom barnets foreldre, fosterforeldrene og barnevernet fungerer godt. For barn med migrasjonsbakgrunn kan samvær også bidra til å sikre ‘retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk’ (FN’s barnekonvensjon art. 30). Vi har imidlertid svært begrenset kunnskap om hvordan samvær ivaretar barn med migrasjonsbakgrunns behov, særlig med tanke på kulturelle rettigheter. Vi vil undersøke hvordan barn og foreldre med migrasjonsbakgrunn opplever kontakt og samvær, med særlig fokus på kvaliteten på samarbeidet mellom de ulike aktørene, barns muligheter for å påvirke samværsordningen, samt betydningen av språk, kultur og identitet. Prosjektet er knyttet til en større studie: Hjem og (dis)kontinuitet: Fosterhjem for barn med migrasjonsbakgrunn (HoMi). I tråd med HoMi legger prosjektet til grunn at det ‘å føle seg hjemme’ er en kompleks sosial prosess, som innebærer opplevelser av trygghet, autonomi og gjenkjennelighet (Boccagni, 2017). For å få dybdekunnskap om barn sine erfaringer, vil vi både snakke med barn og be barn om å ta bilder som representerer ‘hjem’ for dem. I tillegg vil vi snakke med en gruppe biologiske foreldre om deres erfaringer med å ha kontakt og samvær med sine barn i fosterhjem, inkludert hvordan samarbeidet med barnevernet og fosterforeldrene fungerer. I et samfunn preget av stadig større mangfold kan prosjektet bidra med kunnskap om hvordan kultursensitiv og likeverdig praksis til barns beste kan se ut.