Subjektive helseplager hos kvinner – etniske forskjeller?

Søknadssammendrag

Medisinsk uforklarte symptomer (MUS) er vedvarende symptomer (som hodepine, smerter fra muskel/skjelett og mage/tarm og utmattelse) der man tross grundige medisinske undersøkelser ikke finner holdepunkt for sykdom. Mange utvikler funksjonstap som hemmer normal aktivitet, fører til behov for trygdeytelser og økte kostnader for samfunnet. MUS-pasienter utgjør en betydelig del av fastlegens konsultasjoner. Behandlingen er vanskelig, spesielt ved språkvansker, kulturforskjeller og ulik helseforståelse. Vedvarende stress antas å spille en viktig rolle for utvikling av MUS. Belastende livshendelser og lav sosioøkonomisk status regnes som risikofaktorer, og kvinner har høyere forekomst. Svangerskap og barseltid representerer biologisk stress og gir økt risiko for depressive symptomer hos sårbare kvinner. Vi har vist at kvinner med bakgrunn fra ikke-vestlige land har doblet risiko for depressive symptomer i denne livsfasen, og migrasjon og svak integrering kan medføre langvarig stress. Betydningen av svangerskapsrelaterte plager for MUS er ikke undersøkt, heller ikke faktorer som beskytter mot MUS. Få longitudinelle studier har undersøkt symptombyrden hos innvandrere og betydningen av integrering. Prosjektet vil frembringe viktig ny kunnskap for å bedre behandlingen av kvinner med MUS og har en kvantitativ (I) og en kvalitativ del (II). I del I vil vi bruke data fra den unike populasjonsbaserte STORK G-kohorten hvor 823 gravide (59% etniske minoriteter) i 2008-2011 ble inkludert tidlig i svangerskapet, undersøkt på nytt i uke 28, samt 14 uker etter fødsel. Vi har 11 år senere intervjuet 383 av kvinnene (53% av dem som fortsatt bor i Norge) og samlet nye data om MUS, psykisk og fysisk helse, belastende livshendelser, sosial støtte, fysisk aktivitet, mestringsstrategier og yrkesdeltagelse. Total MUS skår var høyere hos ikke-vestlige enn hos vestlige kvinner. Vi vil se på 1) betydningen av tidlige livserfaringer, ulike helseplager gjennom livsløpet, spesielt rundt svangerskap og risiko for MUS 11 år senere, og 2) om sosial støtte, fysisk aktivitet og mestringsstrategier reduserer risiko for MUS – og om etnisitet påvirker sammenhengene. Målet er at kvinner med risiko for MUS lettere og tidligere kan bli identifisert og få bedre helsehjelp. I del II vil vi 1) gjøre intervjuer av 10-12 innvandrerkvinner med MUS om deres erfaringer og mestringsstrategier, og 2) gjøre 3-5 fokusgruppeintervjuer med fastleger, om deres erfaring med behandling av MUS hos innvandrerkvinner for å få viktig dybdekunnskap om kvinnenes og legenes perspektiv. Brukergrupper er involvert i alle deler av prosjektet og vil delta i fortolkning og formidling av resultater. I tillegg til 4 vitenskapelige artikler vil resultatene bli brukt til å bedre fastlegenes behandling av MUS gjennom utviklingen av kursmoduler i samarbeid med Legeforeningen, N.K.S. og Bydelsmødrene som også vil holde egne kurs for innvandrerkvinner om MUS. Ny kunnskap om MUS vil også implementeres i eksisterende kurs.