Bruk av tvang i eldreomsorgen

I juni 1999 fikk Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens i oppdrag å kartlegge bruken av tvang i norske aldersinstitusjoner. Det ble gjennomført tre studier, to om forhold på institusjoner for eldre og en om hjemmebaserte tjenester. Data fra de to studiene som inkluderer pasienter i sykehjem er datamaterialet som er brukt i denne studien.

 

Studien har fire målsettinger.

1.      Gi en oversikt over bruk av tvang og overvåkning i institusjoner for eldre.

2.      Beskrive forekomsten av forskjellige typer av tvang og analysere hvordan pasient- og avdelingskarakteristika påvirker bruken av tvang.

3.      Beskrive begrunnelser som blir gitt for å bruke tvang, hvem som har bestemt at tvang skal brukes og hvordan tvang dokumenteres.

4.      Beskrive forekomsten av tilsetting av medisin i pasientenes mat eller drikke, og å finne begrunnelsen for slik praksis og hvordan den er dokumentert. Videre å finne ut hvem som beslutter at dette skal gjøres.

 

Tvang ble definert som bruk av redskap som hindrer beboerens bevegelsesfrihet eller tilgang til egen kropp, fysisk holding ved undersøkelse og behandling, og i forbindelse med omsorgstiltak, overvåking med elektroniske redskaper og tilsetting av medisiner i mat og drikke uten beboerens vitende og vilje.

 

Nesten 37 % av pasientene i somatiske sykehjemsavdelinger (SA) og 45% av pasientene i skjermede enheter for personer med demens (SE) utsettes for minst ett tvangstiltak i løpet av en uke. Låsing av dører for å hindre pasienter i å komme ut, ble hovedsaklig gjort i SE, mens mekaniske tvangsmidler (sengehest eller binding av pasient i seng eller stol) ble brukt oftere i SA enn i SE. Andre tiltak som hindrer fri bevegelse, som å hente tilbake en pasient som har forlatt avdelingen eller skjerming av en pasient, ble oftere brukt på SE enn på SA.

 

Både mekaniske tvangstiltak, skjerming og tilbakebringing av pasienter ble oftest brukt overfor personer med moderat til alvorlig demens, aggressiv atferd eller lav funksjon i ADL. Tvang i forbindelse med undersøkelse av pasient, medisinsk behandling eller for å gjennomføre daglig stell, er forbundet med pasientkarakteristika som demens, aggresjon og lav funksjon i ADL.

 

11% av pasientene i SA og 17% av pasientene i SE fikk medisin tilsatt i mat eller drikke minst en gang i uka. I de fleste tilfellene fikk de medisin tilsatt i mat eller drikke hver gang de fikk medisin. I 40% av tilfellene var dette skriftlig dokumentert. De som fikk medisinene skjult i mat eller drikke, fikk oftere medisin mot epilepsi, psykoser og angst, sammenlignet med de som fikk medisin åpent.

 

Beslutningen om å bruke tvang ble oftest tatt av ansvarshavende sykepleier og var sjeldent skriftlig dokumentert. Beskyttelse av pasienten, andre pasienter eller personalet, var den hyppigste begrunnelsen for å bruke tvang. Gjennomføring av nødvendig stell eller behandling, ble også hyppig oppgitt som årsak. Lite samarbeidsvillig pasient var den hyppigste begrunnelsen for bruk av tvang i medisinsk behandling eller undersøkelse (for eksempel spytter ut medisin).

 

Doktorgradsavhandlingen:

Kirkevold Ø (2004) Use of restraints in Norwegian nursing homes, focusing on persons with dementia. Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, ISBN 82-8080-145-6 No. 286.

 

Artikler:

Kirkevold Ø, Laake K, & Engedal K (2003) “Use of constraints and surveillance in Norwegian wards for the elderly.” Int J Geriatr. Psychiatry, årg. 18, nr. 6, s. 491-497.

 

Kirkevold Ø & Engedal K (2004) “Prevalence of patients subjected to constraint in Norwegian nursing homes.” Scand J Caring Sci, årg. 18, nr. 3, s. 281-286.

 

Kirkevold Ø, Sandvik L, & Engedal K (2004) “Use of constraints and their correlates in Norwegian nursing homes.” Int J Geriatr Psychiatry, årg. 19, nr. 10, s. 980.

 

Kirkevold Ø & Engedal K (2004) “A study into the use of restraint in nursing homes in Norway.” Br J Nurs, årg. 13, nr. 15, s. 902-905.

 

Kirkevold Ø & Engedal K (2004) “Concealment of drugs in food and beverages in nursing homes: cross sectional study.” BMJ, doi:10.1136/bmj.38268.57909755 (published 23 Nov. 2004).