Diabetes i hverdagen

Mål: Målet med prosjektet var å drive/tilrettelegge for kurs/undervisning av helsepersonell i Hordaland, på en slik måte at personer med diabetes får en så god opplæring at de lever lenge og godt med sin diabetes. Det var også viktig at personer med diabetes og deres nærmeste skulle få informasjon/opplæring ved Hordaland Diabetes Senter (HDS).

Start: Prosjektet var i utgangspunktet planlagt som et treårig prosjekt, og ble startet ut fra den forutsetningen­. Prosjektet startet opp den 01.03.98, mot planlagt oppstart den 01.02.98. Oppstart ble utsatt en måned, p.g.a. at ansettelsesprosessen tok mer tid enn forventet. Dette fordi de vi ønsket å ansette i prosjektet hadde oppsigelsetid i sine daværende jobber, og vi så det som svært viktig for prosjektet å vente litt for å få inn de rette personene. Det ble ansatt to personer i prosjektet; en opplæringskonsulent i 80 % stilling (sykepleierutdannet), en sekretær i 30% stilling.

Fremdrift: De ansatte i prosjektet startet med å utarbeide en del materiell/skjema til bruk underveis. Både spørreskjema for å kartlegge behovet for opplæring hos de forskjellige målgrupper, og et registreringsskjema for å kunne måle henvendelser og tilbakemeldinger til HDS. Deretter ble det sendt ut info om prosjektet og tilbud om opplæring til forskjellige målgrupper, men bare til en gruppe om gangen. På bakgrunn av de svar som kom inn, ble det så utarbeidet kursplaner og satt opp aktivitetsplaner for det videre arbeidet­.

Det ble også gjennom prosjektet knyttet et enda tettere samarbeid med Haukeland Sykehus, og opplæringskonsulenten fikk tilbud om å delta på sykehusets ukentlige møter på diabetesavdelingen. I tillegg hospiterte hun noen dager på diabetesavdelingen ved Barneklinikken, for å ha et bredest mulig grunnlag for den faglige vurderingen av opplæringsbehovet.

Opplæringskonsulenten ble også i stor grad benyttet som foreleser på våre helsekurs for diabetikere og deres pårørende, som ble arrangert i regi av diabetesorganisasjonen. Dette fordi vi anså det som viktig at hun ble kjent både med de tillitsvalgte og med organisasjonens arbeidsmåter. I tillegg ble det brukt en del tid på å finne fram til hva som fantes fra før, både av informasjonsmateriell, opplæringsmateriell og litteratur.

Avslutning: Det første prosjektåret nærmet seg slutten, og vi så vel at en del ting hadde tatt noe lenger tid å gjennomføre en først antatt. Vi anså det likevel som viktig at de ansatte i prosjektet brukte en del tid på å bli kjent med organisasjonen, og å orientere seg om allerede eksisterende tilbud, for derved å kunne bruke de kanaler og tilretteleggelser som allerede fantes til sitt videre arbeid. Videre såg vi at markedsføringen av prosjektet begynte å bære frukter, og man fikk mange flere forespørsler om opplæring/diabetesoppdatering av helsepersonell. Prosjektet begynte sågar å tjene penger i form av honorar.

Da avslaget om midler til videre drift av prosjektet kom, førte det til en del frustrasjoner og forbauselse, da vi selv mente vi nå absolutt var ”oppe og gikk” i henhold til prosjektets mål og fremdrift. Det ble totalt bråstopp i det videre arbeidet i prosjektet og siste måneden gikk med til å avvikle allerede inngåtte avtaler. En del avtaler måtte også kanselleres da det ikke ble tid til å følge de opp.