En tverrfaglig samarbeidsmodell

Den Norske Kreftforening og barneklinikken ved Regionsykehuset i Trondheim har siden 1988 samarbeidet om utviklingen av en systematisk modell for tverrfaglig samarbeid i Midt Norge. Dette er et samarbeid mellom institusjon, primærhelsetjenesten og lokalsykehus. Hensikten med denne samarbeidsmodell er å planlegge en langvarig oppfølging av familier som har et barn eller ungdom med kreft.

Et første ledd i samarbeidsmodell er å arrangere et informasjonsmøte for familien og aktuelle fagpersoner fra barnets nærmiljø og barneklinikken. Målet er å skape et godt samarbeid for å gi familien best mulig hjelp og oppfølging på sykehuset og i nærmiljø. Gjennom dette samarbeidsmøtet får faggruppene fra barnets nærmiljø et innblikk i barnets og familiens hverdag på sykehuset for å øke forståelse og toleranse. I tillegg kartlegges familiens ressurser og de muligheter for støtte som finnes i nærmiljøet.

Et viktig tiltak er å etablere en ansvarsgruppe bestående av foreldre og sentrale fagpersoner som blant annet lærer, førskolelærer, helsesøster og primærlege fra barnets nærmiljø. For å kvalitetssikre samarbeidsmodellen ble det viktig å dokumentere og evaluere modellen.

Målsetting var å innhente informasjon om hvordan tverrfaglig samarbeid fungerer innenfor barneklinikken og mellom aktuelle samarbeidsinstanser som lokalsykehus, primærhelsetjenesten, skole og barnehage. I tillegg hvilken rolle samarbeid synes å ha for familiens opplevelse av tilpasning og mestring når et barn har kreft eller dør av sin kreftsykdom.

I dette prosjektet deltok 56 familier med barn eller ungdom som fikk diagnosen kreft i tidsperioden 1990-1996, 23 barn over 12 år og 10 familier hvor barnet døde av sin kreftsykdom i denne perioden. I tillegg deltok 91 fagpersoner fra barneklinikken, lokalsykehus, primærhelsetjenesten, skole og barnehage. For å evaluere samarbeidets betydning benyttet prosjektet spørreskjema, personlig intervju og fokusgruppe.

Resultater fra prosjektet understreker viktigheten av familiens sosiale nettverk som venner, familie og skole i nærmiljøet. Involvering av nærmiljøet i en tidlig fase bidrar til økt ansvarsfølelse, delaktighet og samhold. Organiseringen av tiltak som ”samarbeidsmøte” mellom sykehus og aktuelle samarbeidspartnere, samt etablering av ansvarsgruppe i familiens nærmiljø har en viktig funksjon for langtidsoppfølgingen.

Kvaliteten på slike tiltak synes personavhengig i forhold til fagpersonen som har ansvar for å koordinere ulike oppgaver av betydning for familien. Dette synes å påvirke opplevelsen av  tilpasning og mestring hos barn/ungdom med kreft, deres foreldre og søsken. Dette vil være et viktig aspekt å ta hensyn til i forbindelse med organisering av funksjonelle systemer for langtidsoppfølging.