– Å bli en del av «I Samme Båt» har reddet livet mitt
Da suget etter rus kom, pusset Eva båt for harde livet. Det reddet henne.
– Jeg kunne komme hit klokken 07 på morgenen for å jobbe. Det er noe med å ha noe fysisk å holde på med, som gjorde at jeg fikk tankene vekk fra rus, sier Eva Mari Johansen.
I juni kan hun markere to år som rusfri. Allerede som 13-åring begynte hun å ruse seg. I perioder har det vært mye rus, mens hun i andre perioder har fungert godt og blant annet tatt utdannelse som barne- og ungdomsarbeider.
«På tide å gi seg nå?»
Men som følge av en svært krevende livssituasjon havnet hun til slutt opp på gata, der hun sov på et offentlig toalett og ruset seg stadig mer. På sankthansaften i 2022 møtte hun Kenneth Fauske, som selv har en bakgrunn med rusutfordringer, men som nå jobber mye frivillig og er ansatt som organisasjonsmedarbeider i A-larm.
– Kenneth sa til meg at «det er vel på tide å gi seg nå? Ellers har du nok ikke så lenge igjen». Det ble en vekker for meg, sier hun.
Eva sluttet med rus. Det høres kanskje enkelt ut, men er langt fra det. Det har krevd beinhardt arbeid og mye viljestyrke. Men én ting er Eva sikker på:
– Å bli en del av «I Samme Båt» har reddet livet mitt. Det er jeg ikke i tvil om.
Fysisk arbeid ble redningen
For når rusen skulle kuttes, måtte den erstattes med noe. Og «noe» ble fysisk arbeid gjennom prosjektet «I Samme Båt», i regi av A-larm. Eva, som aldri før hadde tatt i en hammer, lærte seg å pusse, klinke og tette kvisthull i treverket på en gammel trebåt.
Sammen med de andre deltakerne i prosjektet jobbet hun seg stadig lenger vekk fra rusen, og inn i et sosialt nettverk, som nå også har gjort henne til frivillig og gruppeleder for A-larm Ung. Selv er hun overbevist om at «I Samme Båt» var redningen. Og det er hun ikke alene om å føle.
Prosjektet kom i stand etter et samarbeid mellom deltagere fra ulike fellesskap og med hjelp fra ettervernstilbudet i Larvik kommune. Flere av deltakerne opplevde det samme som Eva; de ønsket noe mer og trengte et aktivitetstilbud. En av dem som var med kom med ideen «hva om vi pusser en båt?».
– I fellesskap ville vi skape en trygg og sosial arena for mestring, aktivisering og nettverksbygging. Jeg og en til av oss som var med å starte «I Samme Båt», var lei av at alle de kommunale etterverntilbudene ikke var et aktivitetstilbud. Vi opplevde ettervernet mer som et rent oppfølgingstilbud som besto av koordinering og samtaler. Vi ville ha mer, og vi ville ha noe og gjøre, sier prosjektleder Kenneth Fauske.
Fikk båten gratis
Som ildsjeler flest måtte de bruke alt de hadde av kreativitet for å få det til. De kom i kontakt med en mann som hadde en Plattgatter – en 23 fot stor trebåt. Han tente på ideen, og ga dem båten gratis. Men å frakte en gammel trebåt er ikke gratis.
– Selv om vi hadde planen og ønskene hadde vi jo ingen penger. Noen bidro med litt pant og noe gikk fra min egen lomme i starten. Men folk var veldig greie og støttende. Etter hvert startet vi en spleis som vi fikk inn litt penger på. Da begynte ballen å rulle, forteller Kenneth, og fortsetter:
– Vi var også heldige som fikk en god pris av Waypoint i Larvik når den kom til frakt av båten. Som ble fraktet flere ganger frem til vi landet på Tanum, hvor vi er i dag.
Selv med noe midler pleis og donasjoner til frakt og oppstart gjensto mye.
– Vi var veldig heldige som fikk tomten av Larvik kommune, som også er en av samarbeidspartnerne i prosjektet. Men vi trengte fortsatt et stort telt som kunne fungerer som verksted og verktøy, sier Kenneth.
Lærte å søke midler
Han skjønte raskt at hvis prosjektet skulle bli en realitet måtte han lære seg noe nytt.
– Jeg hadde hørt at man kunne søke midler til gode prosjekter. Men jeg hadde ikke så mye kunnskap om slikt. Det skal vel også nevnes at jeg var nok ikke den som fulgte mest med i norsktimene heller, smiler Kenneth, og fortsetter:
– Jeg bestemte meg for å bruke helgene mine på å lære meg dette med å søke midler. Jeg angrer ikke et sekund på all tiden jeg har brukt på det. For min egen del så er det nok også noe av det jeg har vokst mest på. Jeg ble nødt til å lære meg og sette ord på tankene mine, og ikke minst disiplin og struktur. Det føler jeg har gitt meg en enorm vekst.
– Jeg kan skrive søknader!
Med god hjelp fra blant annet A-larm ble søknaden skrevet, og sendt til Dam. Gleden var stor da søknaden ble innvilget.
– Jeg takker alle som har brukt sin tid på og hjelpe meg å formulere søknader. Så hvis noen der ute leser dette og er i tvil om de kan skrive søknader vil jeg bare si «Hei jeg heter Kenneth og jeg har vært en rusmisbruker store deler av livet.