Mindre trøtt med trening

Denne saken er skrevet av Ruth Stoklund Thomsen stipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU (Norges teknisknaturvitenskapelige universitet)

Trening er en kilde til bedre fysisk helse, bedre fysisk funksjon og bedre mental helse. Som revmatolog ønsker jeg å motivere dere med artritt til et bedre liv med trening som en trofast partner. Mange pasienter med artritt har ledd­ smerter, generelle kroppssmerter og nedsatt leddfunksjon på grunn av sin artritt. I tillegg er ekstrem utmattelse, også kalt fatigue, ofte et problem. Fat­ igue bedres ikke nødvendigvis av god medisinsk behandling. Det er derfor fristende å tro at hvile er god behand­ ling. Flere studier har faktisk vist, at pasienter med artritt er mer inaktive enn friske. Vi vet imidlertid fra den generelle befolkning at fysisk inaktivitet er skadelig for helsen. Inaktivitet øker risikoen for overvekt, diabetes mellitus type II (diabetes type 2), høyt blodtrykk, hjertekarsykdom og benskjørhet. Flere av de kjente leddsykdommene bærer i seg selv en økt risiko for disse tilstander. Revmatoid artritt (leddgikt) gir økt ri­ siko for hjerte­ og karsykdommer og benskjørhet. Ankyloserende spondylitt (tidligere kalt Bechterew) øker risikoen for hjertekarsykdommer.

Overvekt og hjertekarsykdom
Psoriasisartritt øker også risikoen for hjerte­ og karsykdommer. Det er imid­ lertid usikkert om det er sykdommen i seg selv, som øker risikoen, slik det er tilfellet med revmatoid artritt og anky­ loserende spondylitt. Men pasienter med psoriasisartritt har en tendens til overvekt, diabetes mellitus type II og høyt kolesterol, der alle er tilstander som øker risikoen for hjerte og karsyk­ dommer. Overvekt gjør også at det kan være vanskelig å få kontroll over beten­ nelsesaktiviteten ved psoriasisartritt. I tillegg tyder forskning på at overvekt utgjør en egen risikofaktor for å utvikle psoriasis og psoriasisartritt.

Frykt for sykdomsforverring
I tidligere studier, der man har testet trening på pasienter med artrittsykdommer, har treningen ikke medført økt sykdomsaktivitet. Forskning på trening ved artritt omhandler oftest revmatoid artritt og ankyloserende spondylitt. Treningsformene det har vært forsket på, er oftest styrketrening, fysioterapi og rehabilitering. Noen få studier har testet kondisjonstrening ved artritt. Trening ved psoriasisartritt er det forsket lite på. Noen treningsstudier har inkluderet psoriasisartritt i grupper med revmatoid artritt og ankyloserende artritt. Psoriasisartritt er imidlertid forskjellig fra disse tilstander, blant annet ved den hyppige forekomst av betennelse i senefester. Det er en viss bekymring for at hard trening kan medføre økt sykdomsaktivitet ved psoriasisartritt, spesielt fordi senefestebetennelse kan utløses av mekanisk stress. I dag finnes det ingen gode retningslinjer for hvilken treningsform, som bør anbefales for pasienter som har psoriasisartritt.

Efektiv trening
I min forskning har jeg gjennomført et treningsforsøk der pasienter med psoriasisartritt utførte intervalltrening på spinningssykkel. Formålet med forsøket var å vurdere efekten av høy intensitet på intervalltreningen, en hard form for kondisjonstrening, på sykdomsaktivitet og risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer. De som trente etter programmet, bedret i gjennomsnitt sin kondisjonsalder med 13 prosent. Kondisjonsalder –  på fagspråk kalt VO2max – er kroppens maksimale evne til å oppta surstoff. Den er et uttrykk for hvor godt kroppen utnytter surstoff til hjertemuskelarbeidet og sier dermed noe om hjertehelsen. Det vil si, at kondisjonsalderen er trenbar. Den treningsformen med best efekt på kondisjonsalderen er kondisjonstrening, som for eksempel intervalltrening. De fleste former for kondisjonstrening vil dog gi en bedre kondisjonsalder, men intervalltrening gir best resultat på kortest mulig tid. Bedringen i kondisjonsalder, som deltakerne i mitt treningsforsøk opplevde, er samsvarende med resultater fra andre studier, der man har testet intervall trening på enten friske eller andre pasientgrupper. Pasientene i treningsforsøket var generelt overvektige. Den gjennomsnittlige fettprosent, både for magefett og total fettprosent, var forhøyet. Etter treningen fant man en reduksjon i mengden av magefett. Studier på friske eller andre pasientgrupper har også vist, at man kan redusere magefettet med intervalltrening. For mye magefett har i andre sammenhenger vist seg å være svært ugunstig, fordi det øker risikoen for sukkersyke, hjerte- og karsykdom og noen kreftformer.

Forbedring av fatigue
Graden av fatigue var høy blant deltakerne i studien før oppstart, spesielt blant kvinnene. Treningen medførte en halvering av kvinnenes fatigue. I den samlede treningsgruppe, det vil si både menn og kvinner, ble graden av fatigue redusert med 13 prosent sammenlignet med kontrollgruppen. Deltakernes totale opplevelse av sykdomsaktivitet og smerte endret seg ikke vesentlig som følge av treningen. Objektive mål for sykdomsaktivitet målt med blodprøve (CRP) og legens vurdering var også uendret. Risikoen for å pådra seg senefestebetennelse var heller ikke større i treningsgruppen enn i kontrollgruppen.

Høy intensitet på intervalltrening
Ett av kriteriene for deltakelse var, at de forut for studien ikke drev med kondisjonstrening i betydelig grad. De 60 psoriasisartritt-pasientene, som ble inkludert i studien, ble tilfeldig delt inn i to grupper, en treningsgruppe og en kontrollgruppe. Treningsgruppen trente etter 4 x 4 intervall treningsprinsippet på en spinningssykkel. Denne treningen består av ti minutters rolig oppvarming, deretter fire runder med hver fire minutters trening ved 85-95 prosent av makspuls og dernest tre minutters trening ved 70-75 prosent av makspuls. Makspulsen er den høyeste puls et individ kan oppnå. Den er uavhengig av individets kondisjon og er individuell. Treningen var tilpasset makspulsen til den enkelte og ble målt ved en sykkeltest, før treningsstart. Treningen foregikk over elleve uker med to veiledede treninger i uken på St. Olavs Hospital/NTNU i Trondheim og en egentrening i uken. Kontrollgruppen fikk beskjed om ikke å drive med kondisjonstrening i på disse elleve ukene.

Langtidsefekt på kondisjonsalder
Deltakerne ble undersøkt umiddelbart etter at treningsperioden på elleve uker var avsluttet, samt seks måneder etter denne treningsperioden. Både deltakerne i treningsgruppen og kontrollgruppen, ble oppfordret til enten å fortsette med eller komme i gang med kondisjonstrening etter den organiserte treningsperiode på elleve uker. Seks måneder etter den organiserte treningen, var det 43 prosent i treningsgruppen, men kun 18 prosent i kontrollgruppen, som drev med en eller annen form for kondisjonstrening. Deltakerne i treningsgruppen hadde på det tidspunktet fortsatt en betydelig bedre kondisjonsalder sammenlignet med kontrollgruppen. Imidlertid var det ikke lenger noen betydelig forskjell i graden av fatigue eller fettprosent mellom de to gruppene.

Hva kan du selv gjøre?
Studien viste tydelig at pasienter med psoriasisartritt har nytte av hard kondisjonstrening som intervalltrening; treningen gir bedre kondisjonsalder og lavere fettprosent. Samtidig blir utmattelsen mindre. Forhåpentligvis har denne artikkelen inspirert deg med psoriasisartritt til å komme i gang med trening. Det er godt for deg uten risiko for forverring av din leddsykdom. Studien viste også at treningsveiledning og støtte er viktig for å holde motivasjonen oppe. Derfor kan det være nyttig å søke veiledning om trening hos for eksempel en fysioterapi. Ellers kan du spørre din partner eller en venn om å bli med på trening. Trening er godt for både den fysiske og mentale helse – også når man gjør det i lag.

---

Søknadssammendrag

Effekten av intervall trening ved Psoriasis artritt (PsA) målt på inflammasjon, kardiovaskulær risiko og beintetthet

Sluttrapport/artikler (pdf)

kappe_Extrastiftelsen.pdf
Effect of high intensity interval training on cardiovascular disease risk factors and body composition in pasients with psoriatic arthritis.pdf