Jeg har noe å si!

Bakgrunn: Barns muligheter til samspill med andre kan ha stor betydning for deres utvikling, deltagelse i samfunnet og livskvalitet. For barn som bruker kommunikasjonshjelpemidler er samspillet avhengig av bruk av egnede kommunikasjonsredskaper. Mange studier viser imidlertid at barn som bruker kommunikasjonshjelpemidler bare benytter disse i begrenset omfang (Basil 1992; Harris 1982; Salminen 2001; Tetzchner 1997; Udwin og Yule 1990).

Målsetting for prosjektet: Målet med prosjektet er å få økt kunnskap om hvilke faktorer som har betydning for at barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon utvikler og benytter sine kommunikasjonsmuligheter. Vi ønsker også å undersøke hvordan fysisk og sosialt miljø kan organiseres slik at det øker barnas sosiale deltagelse. Resultatene vil være av betydning for alle som arbeider med barn som benytter kommunikasjonshjelpemidler.

Gjennomføring: Utvalget i undersøkelsen bestod av seks barn i alderen 9–12 år med motoriske vansker og begrenset eller manglende tale. Barnas språklige, kognitive, synsmessige og motoriske ferdigheter ble kartlagt. Barna og deres foresatte ble videofilmet mens de løste ulike kommunikasjonsoppgaver, og de foresatte og lærerne ble intervjuet om barnas bruk av kommunikasjonshjelpemidler i hjemmemiljøet. Observasjoner av gruppeaktiviteter, videoopptak og intervju ble gjennomført i november 2001 og mars 2003. På bakgrunn av utredningene ble det anbefalt individuelle tiltak etter første gruppeopphold. Mellom de to oppholdene ble det gjennomført skolebesøk med veiledning til lærere.

Resultater: I løpet av det første gruppeoppholdet i november 2001 ble det observert at barn og foreldre hadde få strategier når barna skulle kommunisere om ting og hendelser som var utenfor den umiddelbare situasjonen og som var ukjente for foreldrene. Barna i gruppen kommuniserte også lite med hverandre. Etter det første gruppeoppholdet i november 2001 ble det utarbeidet individuelle rapporter med et intervensjonsprogram for hvert barn. Barna ble deretter fulgt opp med et besøk på hjemmeskolen der det også ble gitt veiledning til lærerne. I det andre gruppeoppholdet i mars 2003 hadde barna og foreldrene utviklet en del nye og mer funksjonelle kommunikasjonsstrategier. Barna viste økt kommunikativ autonomi, som betyr at de var blitt bedre stand til å uttrykke sine egne ideer og intensjoner. Det ble også observert mer samspill barna imellom når aktivitetene var lagt til rette i forhold til deres ferdigheter og kommunikasjonsform.

Videre planer: Undersøkelsen har vist at mange barn med hjelpemidler blir underytere i forhold til sine kommunikative muligheter på grunn av mangelfull oppfølging, og belyser viktigheten av at fagfolk og foreldre som arbeider med barn som benytter kommunikasjonshjelpemidler, får kontinuerlig veiledning over tid og hjelp til å legge til rette omgivelser og opplæring. Både barn, foreldre og fagfolk viser at de har hatt stor nytte av gruppesamlinger. På bakgrunn av resultatene er det utarbeidet et forslag til modell for fokusert habilitering for barn som benytter alternativ og supplerende kommunikasjon. Denne modellen er generell og kan tilpasses ulike bomiljøer og faglige ressurser, og kan derfor benyttes over hele landet. Videre viser undersøkelsen behov for å opprette lokale og regionale faglige nettverk for fagpersoner som arbeider med barn som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon.