Kommunelegers rolle i folkehelsearbeidet

Søknadssammendrag

Prosjekttema (på norsk)

Livsstilsrelaterte sykdommer utgjør en stor del av sykdomsbyrden for den norske befolkningen. Sykdomsbyrdeprosjektet viser at høyt blodtrykk, usunt kosthold, overvekt og inaktivitet er risikofaktorer som koster både samfunnet og den enkelte dyrt. Norge har derfor i likhet med en rekke andre land forpliktet seg til å følge opp WHOs mål om 25 % global reduksjon i for tidlig død ikke-smittsomme sykdommer, avgrenset til hjerte- karsykdommer, kreft, kroniske luftveissykdommer og diabetes, innen 2025. Ansvaret for å forebygge sykdom er i stor grad lagt på kommunene i Norge. Kommunene er gjennom folkehelseloven pålagt å utarbeide oversikt over befolkningens helse, og hva som påvirker den. Dette er regulert av ”forskrift om oversikt over folkehelsen”. Hvert fjerde år skal kommunene utarbeide et oversiktsdokument, og de skal dessuten ha en fortløpende oversikt. Oversiktsdokumentet skal ligge til grunn for kommunens planstrategi, kommuneplan og andre relevante planer. Ikke minst skal det være en rød tråd også til økonomiplanen, der kommunens prioriteringer realiseres. I begge de to nye lovene er det lovfestet at kommunene skal ansette en eller flere kommuneleger, og at kommunen skal ha nødvendig samfunnsmedisinsk kompetanse. Kommunelegene er altså ment å ha en sentral plass i det nye folkehelsearbeidet og i utviklingen av gode helse- og omsorgstjenester med økt fokus på forebygging og tidlig innsats. Ut fra kjennskap til kommunal samfunnsmedisin synes det å være stor variasjon fra kommune til kommune når det gjelder både kapasitet og organisering av dette arbeidet. Det er også uklart på hvilken måte kommunelegene har tilpasset seg det nye folkehelsearbeidet som nå er mer tverrfaglig og sektorovergripende. Stillingsannonser for samfunnsmedisinske stillinger på legejobber.no tyder på at en del kommuner satser på å styrke kommunelegefunksjonen og har opprettet opptil flere 100 % stillinger. Men det er samtidig kartlagt at over halvparten av kommunelegene i Norge er «kombileger» (fastleger med samfunnsmedisinske bistillinger), og mange har stillinger ned i 10-20 %. Det er grunn til å tro at både rammene for arbeidet (stillingsstørrelser, organisatorisk plassering, grad av fagmiljø), legenes motivasjon for endring og de andre aktørenes arbeid betyr noe for hvordan kommunelegene løser sin rolle i «det nye folkehelsearbeidet» og i å bidra til å utvikle helse- og omsorgstjenester med økt fokus på forebygging og tidlig innsats. Begrepet integrasjon er vårt utgangspunkt for å belyse hvordan kommunelegene bidrar sammen med annet personell i det kommunale folkehelsearbeidet. Integrering kan defineres som det å bringe sammen tidligere spredte og uavhengige tjenester, til et mer helhetlig leveransesystem. Det er lite kunnskap på dette området, og resultatene kan få betydning for organiseringen av det kommunale folkehelsearbeidet. Det vil legges vekt på brukermedvirkning i form av en referansegruppe med aktuelle aktører (både leger og ikke-leger).