Det aller mest sårbare

Da Monica og Stig mistet sønnen Gabriel opplevde de at venner trakk seg unna. Nå vil de bidra til mer åpenhet rundt barnedød.

I samarbeid med

Monica og Stig er to av foreldrene som er portrettert i utstillingen (Foto: André Clemetsen)

At barn kan dø er et vanskelig og tabubelagt tema, som mange vegrer seg for å snakke om. Foreldre som mister et barn, kan oppleve stillhet fra omgivelsene. Med fotoutstillingen Sorg i farger håper Landsforeningen uventet barnedød (LUB) å bryte berøringsangsten rundt sorg. 

–  På Ullevål sykehus ble vi forberedt på at på at noen venner ville blir borte for en stund, eller for alltid. Det hjalp oss å takle dette når det faktisk skjedde. Noen mennesker tør ikke å ta kontakt og møte en person i krise eller sorg, sier Stig Hovdenak.

Mistet sønnen

Han og kona Monica er to av foreldrene som er portrettert i utstillingen. Selv mistet de sønnen Gabriel, fire år gammel. I etterkant opplevde de at flere i omgivelsene unngikk å snakke om tapet og barnet de hadde mistet. Noen venner og bekjente trakk seg unna.

Denne utstillingen kan bidra til å sette ord på hva sorg og savn er

Monica Hovdenak

– Alltid med oss

Monica forteller om et møte med en kollega som vedgikk å vegre seg for å snakke om sønnen av frykt for å rive opp i tapet.

– Da svarte jeg at det ikke er noe å rive opp i, for det er noe som er med oss hele tiden.

Hun forstår at dette er vanskelig for mange å forholde seg til, men understreker at foreldre som har mistet barn blir glade når noen spør.

– De fleste som har mistet et barn er opptatt av at de ikke skal bli glemt. Særlig de første årene er barna alltid usynlig til stede. De synes bare ikke for alle andre. Jeg er fortsatt mammaen til Gabriel. Vi hadde vi like mye behov for å snakke om han som andre foreldre har om sine barn, sier Monica Hovdenak.

Glad for at noen er interessert

Fakta om «Sorg i farger»

  • Fotoutstilling med tekst som portretterer foreldre som har mistet et barn
  • Utstillingen står utenfor mathallen Vulkan i Oslo i september 2021
  • Den blir tilgjengelig digitalt på lub.no høsten 2021.
  • Intensjonen er å sende utstillingen på turne rundt om i landet.
  • Valg av Landsforeningen uventet barnedød som fremhevet prosjekt i serien Dam-tur
  • Fotograf André Clementsen har tatt bildene i utstillingen etter en ide av Petter Holtmann.

I utstillingen Sorg i farger portretteres foreldre som har mistet et barn, i tekst og bilder. I noen tilfeller døde barnet for mange år siden, i andre tilfeller er tapet relativt ferskt. Personene vi møter viser variasjonen i det å sørge over et barn, men også det menneskelige og allmenngyldige ved å oppleve sorg. 

– Sorg er noe sentralt ved det å leve. Å bli rammet av et tap gjennom livet er helt menneskelig. Denne utstillingen kan bidra til å sette ord på hva sorg og savn er, og at det er universelt, sier Monica.

Hun og mannen Stig synes det var en positiv opplevelse å bli delta i prosjektet og fortelle sin historie.

– Når noen er nysgjerrig blir vi glade. Det gir liv til det korte livet han hadde. «Oi, det er noen som er interessert i at Gabriel har levd, interessert i historien, interessert i oss og vår erfaring rundt det» tenker jeg da, sier Monica.

De fleste som har mistet barn er opptatt av at de ikke skal bli glemt

Monica Hovdenak

Ved å delta i utstillingen håper de å bidra til å ufarliggjøre det å snakke om tap av barn.

– Selv om det gjorde vondt, så var det virkeligheten vår. Vi har ikke hatt noe behov for å flykte fra det, sier Stig.

Livet i sakte film

Monica og Stig snakker åpent om hvordan det er å miste et barn.

– I begynnelsen er alt svart/hvitt og livet går i sakte film. Man er i en merkelig tilstand. Samtidig må man leve videre og ta seg av de andre barna. Da Gabriel døde var det første vi møtte fødselsdagen hans. Det var sterkt og kontrastfylt, forteller Stig, og fortsetter:

– Nå er det såpass lenge siden at vi kan snakke om det uten at det skaper veldig sterke følelser. I begynnelsen var det mer ukontrollert, da kunne tårene plutselig komme.

Tap og forsoning

Monica mener det at de tidlig forsonte seg med tapet, og takknemlighet over tiden de fikk sammen, har bidratt til at de har klart leve med tapet i etterkant.

– Vi har hele tiden også hatt med oss et håp og en visshet om at vi sees igjen. Smerten over at han ikke er her forblir like reell, men det er likevel en slags trøst, sier hun tilføyer:

– I minnesamværet var det godt å kunne si at om vi hadde visst på forhånd at Gabriel kom til å dø, hadde vi ikke ønsket å gjøre noe annerledes. Det var et godt liv.

Å møte andre som har mistet blir et pusterom

Stig Hovdenak

Både Monica og Stig forteller at de har lært mye av opplevelsen.

– Jeg har opplevd det verste i livet. Det har gjort meg veldig uredd i andre ting, sier Monica.

– Jeg jobber med avrusing av narkomane, og merker at erfaringene mine gjør at jeg kan prate og lytte til mennesker i vanskelige livssituasjoner, sier Stig.

Takknemlig for støtte

Ekteparet er takknemlig for støtten de har fått fra LUB, og forteller at det er en viktig årsak til at de valgte å være med i prosjektet.

– Å møte personer som også har mistet er et pusterom, fordi alle du snakker med vet og forstår hvordan det er, forteller Stig.

– I begynnelsen har du begrenset med krefter. Da er det viktig å være sammen med mennesker som håndterer det og man kan snakke om livet på en ekte og sann måte.

Personlig og universelt

– Sorg angår oss alle. Det kan være kjærlighetssorg, det kan være å miste jobben, miste en onkel, en bestefar. Alt dette her opplever vi på en eller annen måte. Det er universelle følelser.

Ordene tilhører fotograf André Clemetsen, som har tatt portrettene i «Sorg i farger». André har møtt berørte familier i hele landet, og kom tett på personene han fotograferte.

– Jeg tar en rolle hvor jeg blir en del av familien. Jeg går inn i en intim sfære og forsøker å få frem hva som forteller deres historie, og å få vist spennet i menneskene.

Han brukte mye tid på å ta bildene og samle historiene til utstillingen, og opplevde at foreldrene var glade for å få fortelle sin historie.

– Du møter foreldrene mange ganger, og du gråter med dem som er flinke til å fortelle. I etterkant blir det mange samtaler på telefon, for endelig har de fått et nytt menneske å prate med som lytter og forstår.

Clemetsen har lang fartstid som fotograf, og har blant annet jobbet for Barnekreftforeningen. Han mener erfaringene derfra har hjulpet han i arbeidet med utstillingen.

– Det er en fordel at jeg har jobbet med tunge tema før.

Ønsker reaksjon

Clemetsen håper utstillingen skal utløse en reaksjon i publikum.

– Utstillingen står utenfor Vulkan, kanskje det beste stedet i Oslo om flest mulig skal se det. Det er mange som går forbi, og det er tydelig at det treffer folk og rører opp i noen følelser. Kanskje kan det røske opp i de som ser utstillingen, og for eksempel utløse et vennlig blikk neste gang de ser noen som er triste, sier han og legger til:

– Det er viktig å formidle at vi ikke kan ta ting for gitt, vi må godta at livet er brutalt. I vårt samfunn, hvor vi er født med «lottogevinsten» vår, glemmer vi det litt. Målet er å nå ut med noe av det som er aller vanskeligst å snakke om, det mest sårbare.

Målet er å nå ut med det som er aller vanskeligst å snakke om

André Clementsen

Clemetsen ønsker også å gjøre organisasjoner som LUB, og arbeidet de gjør, bedre kjent.

– LUB har jobbet med sorg i 35 år, og det blir fort til at de og tema de jobber med havner i en boble, som få utenfor hører om. Å få dem ut på gaten og vise samfunnet arbeidet de gjør er viktig.

Han håper å kunne ta utstillingen ut på turné.

– Jeg har veldig lyst til å reise rundt og fortelle om utstillingen, holde et foredrag og vise bildene. Det kan være nyttig for skoler, sykehusgrupper, psykologistudenter og sykepleierstudenter som kommer til å oppleve å måtte stå i en slik situasjon.

Dam-tur

Landsforeningen for uventet barnedød (LUB) har valgt fotoutstillingen som sitt fremhevede Dam-prosjekt i serien Dam-tur.

Foreningen ønsker å bidra til å fjerne sperren mange har for å snakke om sorg og tap av barn, forteller prosjektleder Line Schrader.

– Mange av våre medlemmer, som alle har mistet barn, savner at det er rom for å snakke om barnet. En del folk er kjempeflinke de første månedene, men etter hvert blir mange kanskje redde for å rive opp i tapet og det blir taust, sier hun og legger til:

Mange kjenner seg fryktelig ensomme i sorgen

Line Schrader

– Når man har mistet et barn er det noe man lever med hele livet. Du glemmer ikke barnet ditt. Jeg tror de aller fleste setter pris på at noen nevner barnets navn og snakker om det. Det er et av de sterkeste savnene over tid.

Vil senke terskelen for kontakt

Hun håper utstillingen kan bidra til å senke terskelen for å ta kontakt med mennesker som opplever sorg.

– Kanskje vi kan stoppe opp litt mer, tørre å spørre og vise omsorg for hverandre? Jeg håper utstillingen kan bidra til det, og kanskje også fjerne et tabu, sier Schrader.

LUB har flere prosjekter hvor formidling og deling av historier står sentralt. Blant annet driver foreningen podkasten Sorgpodden. Å høre andre med lignende opplevelser fortelle sine historier er viktig for mange foreldre som har mistet barn.

– Det er mye støtte i å dele historier. Mange føler seg fryktelig ensomme i sorgen. Å se at man ikke er alene er utrolig verdifullt, sier Schrader.

Du glemmer ikke barnet ditt

Line Schrader

Her kan du oversikt over alle prosjekter som ble besøkt gjennom Dam-tur:


Søknadssammendrag

Bakgrunn for prosjektet

Sorg gjør vondt, er langvarig og griper inn i alle livets områder. Nettverket er ofte usikre på hvordan de skal forholde seg. Mange opplever at de vet for lite om sorg. Sorg oppleves forskjellig, men felles for de fleste er at de strever med å lære seg å leve med savnet. Støtten avtar ofte parallelt som behovet for støtte øker. Mange opplever etter hvert at det er tabu å snakke om den døde, så de lar det være selv om de gjerne skulle sett mer åpenhet. Vi erfarer at det er behov for folkeopplysning om sorg. Fotografier kan formidle vanskelig tematikk, starte tankeprosesser og åpne for samtaler.

Målsetting for prosjektet

Målet er folkeopplysning om sorg gjennom fotoutstilling. Vi ønsker å vise hvordan det er å leve med sorg etter å ha mistet barn. Slik håper vi å bidra til at det blir lettere å snakke om de døde, om sorgens konsekvenser, og at rammede får økt forståelse og anerkjennelse for den langvarige sorgen.

Målgruppe

Alle som har mistet noen de er glade i og deres nettverk, spesielt de som er berørt av barnedødsfall. Vi ønsker også å nå allment ut.

Antall personer i målgruppen som prosjektet planlegger å nå

100000

Beskrivelse av tiltak/aktivitet samt gjennomføring av prosjektet

Fotograf André Clemetsen er kunstnerisk ansvarlig og vil samarbeid tett med prosjektleder fra LUB og en prosjektgruppe, og ha nær dialog med fotoinformantene. Informantene rekrutteres blant LUBs medlemmer. Det blir viktig å få fram at det å sørge rommer mye, som tristhet, sinne, humor, stolthet, behov for pauser, savn etc. Det vil tas portretter, kunst-dokumentariske fotografier og symbolske bilder som sier noe om hvordan informantene lever med sorgen. Clemetsen tar bildene i hjemmeomgivelser/natur/aktuelle steder. Han vil notere ned fra deres historier, samle inn sitater og evt. tekster som kan brukes i utstillingen. Lydopptak og filmsnutter vil tas til den digitale utstillingen. Fotoutstillingen åpnes i forbindelse med den internasjonale minnedagen for barn som dør i livets begynnelse. Utstillingen blir i et telt på Youngstorget i Oslo i fire dager. Den starter med et åpningsarrangement og avsluttes med arrangement minnedagen. Så flyttes utstillingen til Kulturhuset i 2 uker. Utstillingen vil formidles digitalt der flere bilder og effekter som musikk, lydopptak og videosnutter inkluderes. Vi vil oppfordre LUBs 12 fylkeslag til å sette opp utstillingen andre steder i landet. Fotoutstillingen skal markedsføres i aktuelle kanaler.

Fremdriftsplan for prosjektet

Aug-nov 2019: Prosjektmøte. Rekruttere fotoinformanter Sept 2019 – mai 2020: Fotografen blir kjent med og fotograferer informanter. April – juli 2020: Jobbe med bilder og tekster. Aug – sept 2020: Forberede utstilling og arrangementer. Starte markedsføring. Sept – okt 2020: Klargjøre digital utstilling som lanseres i etterkant av fysisk utstilling. Okt 2020: Utstillingen åpnes, arrangementer gjennomføres. Nov – des 2020: Evaluere. Rapportere.

Sluttrapport

Målsetting, målgruppe og bakgrunn for prosjektet

Gjennom en fysisk og digital fotoutstilling ønsket vi å belyse hvordan det er å leve med sorg etter å ha mistet barn. Målet er folkeopplysning om sorg. Vi ønsket å bidra til at det blir lettere å snakke om de døde, om sorgens konsekvenser, og at rammede får økt forståelse og anerkjennelse for den langvarige sorgen. Målgruppen var alle som har mistet noen de er glade i og deres nettverk, spesielt de som er berørt av barnedødsfall. Vi ønsket også å nå allment ut. Sorg gjør vondt, er langvarig og griper inn i alle livets områder. Nettverket er ofte usikre på hvordan forholde seg til etterlatte. Mange opplever at de vet for lite om sorg. Sorg oppleves forskjellig, men de fleste strever med å lære å leve med savnet. Støtten avtar ofte parallelt som behovet for støtte øker. Mange opplever etter hvert at det er tabu å snakke om den døde. Vi erfarer at det er behov for folkeopplysning om sorg. Fotografier kan formidle vanskelig tematikk, starte tankeprosesser og åpne for samtaler.

Beskriv i hvilken grad oppsatte effektmål ble nådd (ref søknadsskjemaet)

Det er umulig å vite hvor mange som har sett den fysiske utstillingen, det må ha vært flere tusen da Vulkan ble mye besøkt mens utstillingen varte. Over 900 har sett videoen på Facebook av åpningsarrangementet, i tillegg til de ca. 300 som var til stede. Vi fikk mange gode tilbakemeldinger under åpningen. Via Google analytics ser vi at færre har brukt QR-kodene enn vi hadde håpet, kanskje var ikke QR-koden synlig nok. Uansett var selve bildet og teksten ved siden av viktigst. Den digitale utstillingen er nylig publisert så vi har ikke tall ennå på hvor godt den når ut. Vi har fått noen svar på evalueringsskjemaet til informantene. Alle som har svart her og gitt tilbakemelding utenom, synes det har vært en god opplevelse å delta. Flere av informantene er stolte over sitt bidrag. For noen gjorde det godt i egen sorgprosess, noen fortalte at det hadde åpnet opp for samtaler med nettverket, mens andre sier det dessverre ikke har ført til noen endring.

Antall personer i målgruppen nådd av prosjektet

20000

Prosjektgjennomføring/Metode

Fotograf André Clemetsen var kunstnerisk ansvarlig, og samarbeidet med designer/etterlatt pappa Petter Holtmann, prosjektleder Line Schrader og prosjektmedarbeider Vilde von Krogh fra LUB. Fagsjef satt også i prosjektgruppa. Informantene ble rekruttert i 2019 og 2020 blant LUB-medlemmer prosjektleder kontaktet. Enkelte ble rekruttert utenfor LUB. André kontaktet, besøkte og fotograferte informantene i deres hjemmemiljø. Koronapandemien gjorde det vanskelig å reise så mye som planlagt, to informanter er fra Møre og Romsdal, én fra Troms, resten fra Sørøstlandet. Det ble utendørs utstilling i 3 uker på Vulkan i Oslo, utsatt ett år pga. pandemien. Fotografier ble valgt ut og satt opp sammen med tekster fra informantene og noen dikt skrevet av Øystein Wolf. Stativer ble snekret og fotografiene trykket på store lerret. QR-koder ved bildene førte til lengre tekster og lydopptak fra informantene på lub.no. Utstillingen åpnet 2.9.21 med stort utendørs arrangement på PS:Hotel på Vulkan, markedsført i ulike kanaler i forkant. Utstillingen ble publisert digitalt først våren 2022, utsatt pga. nye nettsider i LUB. Evalueringsskjema ble sendt ut til informantene etter digital lansering.

Resultater og resultatvurdering

Først ble det fysisk fotoutstilling med 22 store fotografier av ulike foreldre og familier som har mistet barn og noen naturbilder. Tekster til bildene ga innblikk i tapshistorier og tanker rundt sorg og tap. Vulkan var et godt sted for utstillingen, det er et levende byområde midt i hjertet av Oslo. Bildene sto godt synlig over et stort område. Åpningsarrangementet ble en suksess med ca. 300 til stede. Det var taler og samtaler på scenen, Oslos ordfører åpnet utstillingen og det var musikk av Nils Petter Molvær. Åpningen ble overført direkte på LUBs Facebookside. Utover kvelden var det minikonsert og musikk av DJ. Den digitale utstillingen ligger på lub.no tilgjengelig for alle. Totalt sett mener vi utstillingen gir et godt innblikk i hvordan det kan være å leve med sorg etter å mistet barn. Den bidrar til å gjøre tematikken synlig og har trolig bidratt til at flere har fått litt mer innsikt i dette, og at noen etterlatte blir møtt med litt mer forståelse.

Oppsummering og videre planer

Vi har laget en fotoutstilling om å leve med sorg etter tap av barn der flere etterlatte foreldre/familier har stilt opp. Den fysiske utstillingen ble sett av svært mange da den sto utendørs i 3 uker i Oslo, og den ble godt mottatt på et stort åpningsarrangement. Flere informanter har uttrykt at det var en god opplevelse å delta i prosjektet. Utstillingen er publisert på lub.no, og vi vil fortsette å markedsføre den. Vi skal blant annet dele den på vår Facebookside i påsken 2022. Det vil bli mulig for LUBs fylkeslag å ha en fysisk utstilling i sitt nærområde.

Prosjektleder

Line Schrader

Detaljer
Program
Helse vår (2019)
Prosjektnavn
Leve med – en fotoutstilling om sorg
Organisasjon
Landsforeningen uventet barnedød
Beløp Bevilget
2019: kr 529 000
Startdato
01.08.2019
Sluttdato
31.12.2021
Status
Avsluttet