– Naturen er en god hjelper når det gjelder å finne tilbake til gode kroppsopplevelser
Sykehuset i Vestfold tok med pasienter til fjells for å få fokus bort fra diagnosen.
– Vi har fått mange tilbakemeldinger fra våre pasienter om at for mye av behandlingen i spesialisthelsetjenesten omhandler mat, kropp og vekt. Dette er naturlig da utfordringer knyttet med mat, kropp og vekt er kjernesymptomene ved en spiseforstyrrelse, men i dette prosjektet valgte vi å gjøre det motsatte, forteller prosjektleder og spesialsykepleier i Ambulant team Spiseforstyrrelsespoliklinikken ved Sykehuset i Vestfold, Ida Talette Gjelstad.
Og dermed bar det til fjells for seks pasienter og fire ansatte. Fire dager i oktober ble tilbragt på Storefjell, der deltakerne deltok i en rekke aktiviteter og felles måltider. Målet var å flytte fokus fra sykdom, diagnose og rutiner til naturopplevelser, samhold og mestring.
– Vi ønsket å sette naturopplevelser, bevegelsesglede og muligheter til selvutvikling sammen med andre i hovedfokus, forteller Gjelstad.
God erfaring med turer i naturen
Ideen for prosjektet kom fra Gjelstads leder, Merete Lund Hulaas, som har hatt et uttalt ønske om å «ta med en gruppe pasienter og krysse Hardangervidda». Dagenheten de jobber ved har god erfaring fra tidligere med å ta med pasienter på hel- og halvdagsturer i naturen.
– Naturen er en god hjelper når det gjelder å finne tilbake til gode kroppsopplevelser, ro og minner, sier Gjeldstad.
Men for å få til en lengre tur var det nødvendig med ekstern finansiering, og de tok kontakt med Rådgivning om spiseforstyrrelser, som også tente på ideen. Søknad ble skrevet, og sommeren 2023 kom beskjeden om at prosjektet ble innvilget.
Fra isolasjon til bedre livskvalitet
Prosjektet retter seg mot pasienter med spiseforstyrrelser, som ofte lever et nokså isolert liv der sykdommen tar mye plass.
– Mange ønsker seg et friere liv som ikke er begrenset av spiseforstyrrelsen og vi tror at gode naturopplevelser kan bidra positivt på veien til å utfordre lidelsen, finne mening og evne til å gjøre nødvendige endringer for å oppnå bedre livskvalitet, sier Gjeldstad.
Mestring og glede
På programmet for den fire dager lange turen sto blant annet samarbeidsleker med formål å bli bedre kjent, en 90-minutters ridetur i naturen, kunst og uttryktsterapi, og en hel dag på Langedrag der man fikk komme nær både ulv, gaupe og rev. Dette ble av deltakerne beskrevet som «et magisk møte».
– Tanken var at disse aktivitetene ville kunne gi mestring og glede og bidra til å skape et engasjement og nysgjerrighet på livet «utenfor sykdommen», sier Gjeldstad, og legger til:
– Vi var nysgjerrige på om en tur over flere dager, der man kommer seg vekk fra vanlige omgivelser over litt lengre tid, kan bidra positivt i deltagernes bedringsprosesser. Å bryte rutiner er vanskelig, men noen ganger nødvendig for å finne frem til noe nytt.
Og responsen har ikke latt vente på seg. Samtlige deltakere har gitt positive tilbakemeldinger, og sier de ville takket ja til en liknende tur om de fikk spørsmål igjen.
Felles måltider
Blant tingene som trekkes fram som positivt, var alt fra fellesskap med andre som er i samme situasjon, til at det ble stilt krav til at alle måtte møte til felles måltider.
– Å erfare at det å spise måltider sammen med andre kan være overkommelig og hyggelig har vært viktig for noen, sier Gjeldstad.
Hun forteller at nettopp fordi deltakerne strever med forhold til mat, var det viktig å ha et bevisst forhold til hvordan måltidene skulle håndteres.
– Vi valgte å gi deltagerne mye ansvar i matsituasjon, men hadde klare forventninger til at alle møtte til felles måltider og spiste det de hadde behov for. Det har blitt trukket frem som positivt av deltakerne.
Overføringsverdi
Mot slutten av 2023 skal alle deltakerne dybdeintervjues, blant annet om turen har hatt overføringsverdi til livet hjemme.
– Disse intervjuene skal danne en innsiktsrapport, slik at vi kan evaluere og jobbe videre med liknende prosjekter i fremtiden, sier Gjeldstad.
Søknadssammendrag
Bakgrunn for prosjektet/tiltaket
Prosjektet retter seg mot psykisk helse og pasienter med spiseforstyrrelser, ut fra en nysgjerrighet rundt sammenhengen mellom natur og psykisk helse. Studier viser at friluft bidrar til en større aksept av egen kropp og bedre følelse. Forskning viser at det å være i naturen bidrar til å øke vår fysiske og psykiske velvære, noe som igjen styrker helsa vår. På vår Spiseforstyrrelsespoliklinikk tilbringer pasientene på Dagenheten én dag utendørs hver måned. Dette ansees å være helsefremmende og pasientene forteller at det å være i naturen styrker deres livskvalitet. Målet er at deltakerne skal oppleve hvordan naturen kan bidra til bedre helse, mestring, glede og livskvalitet. Vi tror at erfaringene de gjør seg vil være overførbare til livet hjemme. Vi ser at mange av våre pasienter lever et nokså isolert liv der spiseforstyrrelsen tar mye plass. Mange er ikke lenger sosiale med verken familie eller venner. Et annet mål for prosjektet er at pasientene skal gjenvinne autonomi og motivasjon til endring. I tradisjonell behandling har man et stort fokus på syk/frisk og at man må “løse” psykiske vansker. Vi har tro på et salutogent perspektiv, der man lykkes bedre ved å se helse som et positivt fenomen og ha fokus på det å skape mestring, til tross for utfordringer.
Aktivitet/tiltak/metode
Innholdet i tiltakene / aktivitetene: Vi sjekker inn på Storefjell hotell fra mandag – torsdag i oktober. Gruppen vil bestå av 6 pasienter fra Sykehuset i Vestfold og 4 personell (derav 1 lege, 1 psykologspesialist, 1 spesialsykepleier og 1 psykomotorisk fysioterapeut). Av aktiviteter som kan gi mestring og glede skal vi på ridetur, tilbringe en dag på Langedrag, dra på sykkeltur (med el-sykler), padle i kano, stolpejakt i fjellet og fiske, avhengig av tilpasning til aktuelle pasienter. Alt for å skape engasjement og nysgjerrighet på livet “utenfor sykdommen”. Av samtaler vil de bl.a omhandle “her og nå-situasjonen”, hvordan vi har det med med fokus på følelser og kroppslige opplevelser, gi tilbakemeldinger til hverandre, oppsummere dagen og hva vi har lært og hva vi kan ta med oss til neste dag og videre i livet. Det vil ikke settes av tid til individuelle samtaler. Vi vil jobbe for mest mulig normalitet mens vi er på tur og at samtalene faller seg naturlig underveis. Dersom noen strever vil man selvsagt imøtekomme hver enkelts behov . Målgruppen: Alle som deltar på turen Evaluering: Prosjektet evalueres med skjema for Egenvurdering av bedring og Brukerundersøkelse. Skjemaene fylles ut siste dag på tur. Vurderinger av sikkerheten: Den somatiske sikkerhet ivaretas av lege. Gruppen møtes i forkant av turen, for å senke angsten og prate om taushetsplikt og gi samtykke for at bilder skal publiseres på sosiale medier. Av etiske hensyn tenker vi det er viktig å være bevisst på at taushetsbelagt og sensitiv informasjon ikke deles med resten av gruppa. Vi tenker også en bør være bevisst på at etiske dilemmaer kan oppstå når terapirommet byttes ut med naturen. Forventede / sannsynlige utfordringer: Utfordringer knyttet til å spise sammen, ikke ha kontroll over menyen, å bli trygg på hverandre som gruppe på kort tid. Vi ser for oss å jobbe med relasjonsbygging i forkant av turen og å gi mest mulig informasjon for å skape forutsigbarhet.
Antall deltakere
6
Forventet virkning av aktiviteten/tiltaket
I forkant av turen ønsker vi å undersøke om deltakerne har noen spesielle mål / endringer de ønsker å oppnå i løpet av turen. Vi håper at pasientene vil oppleve positive virkninger i form av økt selvfølelse, mestring av nye situasjoner, samhold i gruppen, mindre rigiditet, positive erfaringer mtp samarbeid og de vil erfare at naturen kan bidra til regulere angst og gi positive opplevelser. Der og da vil de kanskje gjenoppdage hvilke ressurser som bor i dem, som spiseforstyrrelsen har lagt lokk på. Det vil kunne oppstå positive følelser som de ikke har tillatt seg å kjenne på lenge. I samtaler kommer vi til å ha fokus på det å tillate seg å være glad, at de fortjener det og løfte frem deres egenverdi. Erfaringene de gjør seg på fjellet vil kanskje på lang sikt føre til andre måter å regulere følelser på. Dette vil kunne ha positive virkninger på livet og livskvaliteten på lang sikt. Samfunnsmessig er det begrenset hvor stor effekt denne turen isolert sett vil ha. Man kan på sikt håpe at deltakerne vil få positive mestringsopplevelser som fører til at de kan tørre å gjenta, eller engasjere seg i aktiviteter videre i eget liv. På denne måten vil det også kunne gi positiv virkning i form av reduksjon av menneskelig lidelse og reduksjon av permanent utenforskap.
Plan for gjennomføring
Turen vil finne sted i oktober. Vi reiser med felles transport fra Sykehuset i Vestfold til Storefjell hotell. – Deltakerne til turen velges ut i fellesskap av prosjektgruppen. Vi vil gi tilbud til 6 pasienter som vi tenker vil kunne nyttiggjøre seg av turen og som vil kunne påvirke hverandre positivt. Det er avgjørende å bruke god tid på rekruttering og forvernsprosessen. Dette skal være klart til 1.august. – Booking av hotell, hesteridning, Langedrag, padling, sykler og stolpejakt gjøres så fort søknaden er godkjent. Ida har ansvar for dette – Samle deltakerne til forvsernsprosess. – Relasjonsbygging / samtale: medio august / tidlig september. Elisabeth og Ida har ansvar for dette. – Utfylling av skjema for livskvalitet gjøres siste dag på tur. Runa har ansvar for dette. Utforming av artikkel: Runa, Ann Live og Ida har ansvar for dette.
Sluttrapport
Bakgrunn, målsetting og metode
Prosjektet retter seg mot psykisk helse og pasienter med spiseforstyrrelser, ut fra en nysgjerrighet rundt sammenhenger mellom natur og psykisk helse. Prosjektet ble igangsatt ut ifra en tanke om å tilby pasientene noe mer, i håp om at dette ville vekke en nysgjerrighet til å gjøre andre valg og tørre å velge et liv uten spiseforstyrrelse. Videre håper vi at erfaringene pasientene gjorde seg på fjellet, vil kunne være overførbare til livet hjemme. Målsetningen for turen var å gi pasientene muligheten til å oppleve hvordan naturen kan bidra til bedre helse, mestring, glede og livskvalitet. Et annet mål var å kunne få muligheten til å gjenvinne autonomi og motivasjon til endring. Vi kjørte samlet opp til Storefjell i en minibuss og personbil. Av aktiviteter på fjellet var det ulike samlende gruppeoppgaver, tur til Langedrag, 90 minutters ridetur på Golsfjellet, kunst- og uttrykksterapi og turer i fjellet med fokus på sansene. Måltidene ble spist i fellesskap og ble en arena der man fikk samsnakket. Vi valgte å ikke sette av tid til egne individualsamtaler, men heller jobbe for mest mulig normalitet på tur. Formålet med disse aktivitetene var å skape engasjement og nysgjerrighet på livet «utenfor sykdommen». Vi håper at erfaringene pasientene gjorde seg på fjellet, på sikt vil kunne føre til andre måter å regulere følelser på. Dette vil kunne ha positive virkninger på livet og livskvaliteten på lang sikt.
Gjennomføring
Gjennomføringen gikk iht til planen mtp informasjonsmøter og antall pas. Turen fant dog sted i oktober, og vi så oss derfor nødt til å endre aktivtetene fra å leie el-sykler og kano, til hesteridning og maling. Denne endringen ble drøftet med søkerorganisasjonen, som har vært helt formidable fra første sekund og vært tilgjengelige for spørsmål og samtaler underveis. I tillegg valgte vi å inkludere «besøk i ulvegården» som en del av turen til Langedrag. Dette var et forslag som kom opp etter sterkt ønske fra deltakerne. I løpet av turen ble det ulike opplevelser og mange inntrykk for deltakerne på kort tid, og det var derfor viktig å lytte til deltakerne og vi var åpne for individuelle tilpasninger underveis ved behov. Malingen ble løftet frem som en svært meningsfull aktivitet. Utgangspunktet var at alle deltakerne skulle delta i et kunst- og uttrykksterapeutisk arbeid. Den ene ansatte er utdannet kunst- og uttrykksterapeut og hadde ansvar for denne seansen. Fokuset i arbeidet var å gå fra individ til gruppe, ha fokus på samhold og bidra til en sterkere «vi-følelse». Det var et stort engasjement og en prosess som bidro til å skape samhold i gruppen
Resultater og virkninger
Alle seks deltakerne beskriver turen til Storefjell som en positiv opplevelse og uttrykker takknemlighet for å ha fått muligheten. Hvorvidt turen vil ha betydning for deres videre prosess, håper vi å få et bedre innblikk i om ca to måneder når delatkerne vil bli dybdeintervjuet. Disse intervjuene vil resultere i en artikkel, som vi håper å kunne bygge videre på. Pasientene sier blant annet «sammen er det lettere å tørre mer, «det var så fint at det var rom for autonomi», «det å reise på tur med mennesker man ikke kjenner, det lærer man mye av»,. Vi håper å kunne arrangere lignende turer årlig, med et enda større fokus på brukerperspektivet der de i større grad vil bidra inn i planleggingsfasen.