Økt døvekompetanse i kommunene

Resultater fra undersøkelsen: Forprosjektet Økt døvekompetanse i kommunene bekrefter at hørselshemmede og døve er lite fornøyd eller svært misfornøyd med tjenestetilbudet i kommunen. Det gjelder spesielt forståelse av deres situasjon og tilrettelegging for god service. Tilgjengelighet og informasjon synes å være de største hindringer i denne prosessen. De kommunale tjenesteinstanser har svært varierende kompetanse om døve og hørselshemmede brukeres situasjon og behov. De har lite kjennskap til hva slags hjelpemidler som er nødvendige og hvilke tiltak kommunen bør gjennomføre for å møte denne gruppens behov. Mange respondenter innrømmer dette. Det framkommer tydelig i svarskjemaene stor avstand mellom tjenesteyteres innsikt og kunnskap om denne gruppen og brukernes forventninger og rettigheter. I kommentarer uttrykker flere at de savner samarbeidspartnere, faglig nettverk og oppdatering om denne gruppens situasjon.

Vi kan allerede etter dette forprosjektet som bare er gjennomført i tre kommuner, slå fast at det er stort behov for å utvikle informasjonsstrategier, verktøy og metoder for å sikre relevant kompetanseheving i kommunene. Det er nødvendig å kvalitetssikre lokal rehabiliteringskompetanse om døve og hørselshemmede.

Resultater fra forundersøkelsen viser klare indikasjoner på at en mer landsomfattende undersøkelse er nødvendig. Fordi det kan gi oss informasjon om tendensene i denne undersøkelsen er allmenngyldig i resten av landet og fordi det kan gi et mer helhetlig bilde av situasjonen. En kan dermed sikre en bredere kartlegging og større dokumentasjon om kommunenes kompetanse når det gjelder hørselshemmede og døve og større kartlegging av døve og hørselshemmedes erfaringer og forventninger.

Prosjektets betydning: Den nye ansvarsfordelingen mellom linjenivåene har tildels ført til stor ekstra belastning på det lokale tjenesteapparat. Marginale grupper med spesielle behov har dermed, på mange måter, fått det vanskeligere når det gjelder å fremme sine synspunkt og behov.

Døve og hørselshemmede som benytter visuelle kommunikasjonsformer og i mange tilfeller har en annen kulturell identitet, har tradisjonelt som gruppe hatt problemer med å få aksept for sine krav. Man har grunn til å anta at denne gruppen i større grad enn andre vil møte utfordringer når de skal gjøre sine behov kjent. Lovpålegg om brukermedvirkning og tilgjengelighet vil ofte oppleves som honnørord når et felles språk mangler.

Sektoransvarsprinsippet, som bla. Handlingsplanen for funksjonshemmede bygger på, understreker at enhver instans i samfunnet skal gi tilbud som funksjonshemmede kan benytte på lik linje med befolkningen ellers. Om nødvendig skal den samme instansen supplere med særskilte ordninger. Vår undersøkelse viser at den kompetanse som gjennom historien er bygd opp i sentrale institusjoner i liten grad har nådd ut til kommunesektoren. Vår antagelse og påstand er at ansvarlige instanser på kommunenivå er lite rustet til å utvikle gode tilbud til døve og hørselshemmede i samsvar med de pålegg som er gitt gjennom ansvarsforskyvning og omorganisering.

Et annet problem ser ut til å være at kommunale budsjettrutiner i en del tilfeller medfører at denne gruppens behov blir underkommunisert i systemet. I en del kommuner sorteres støtteordninger innen tre kategorier: Psykisk utviklingshemming, barnevern, og funksjonshemmede. Hvis døve sorteres under kategorien funksjonshemmede vil denne gruppens spesielle behov ikke komme frem. Gruppen blir altså ”glemt”. Utviklingen av et verktøy som hjelpemiddel i en slik prosess vil kunne styrke den lokale kompetanse innenfor rammer som sannsynligvis gjør at det blir anvendt langt flere enn prosjektets forsøksgruppe.