Pårørendeskolen

I mai 2006 søkte styret for Karasjok Demensforening midler fra Helse og rehabilitering til å starte pårørendeskole for pårørende for demenssyke. I november samme år bevilget Helse og rehabilitering kr 60 000. Styret startet straks med planleggingen.

Styret planla 4 pårørendeskole møter, men det ble 7 møter tilsammen. Det første pårørendeskole møtet var 9. mai 2007 og det siste 2. desember 2009. Vi har kanskje brukt lang tid på å gjennomføre pårørendeskolen, men det har vært mange hensyn å ta underveis.

 

Følgende temaer ble valgt i samarbeid med Undervisningssykehjemmet:

·        Pårørendeskole – formål

·        Demenssykdommer

·        Demens og holdninger til demens

·        Demenssykes rettigheter og menneskeverd

·        Reminisens

·        Kommunikasjon og samhandling

·        Tvang

·        Det å være pårørende

·        Lovpålagte tilbud

·        Trygdeytelser

·        Sosialtjenester

·        Helseplanen og Demensplanen 2015

 

Siden demens er tabubelagt i vår kommune bestemte styret at hvert pårørendeskolemøte skulle begynne med middag, dessert og kaffe. Det var naturlig å velge samiske matretter som biđus, blodpølser, blodklubb, reintunger, margebein, reinkjøtt, røkt reinkjøtt og laks. Til dessert hadde vi molter og andre bærsorter fra vårt område, rømmekolle og råmelk.

 

Forelesere har vært: Kristine Gaup Grømo, Ragnhild Maurstad, Ellen Marit Gaup, Lege Amund Peder Teigmo, Helse og sosialsjef Svein Persen, Britt Østby fra Trygdeetaten og Lillian Lillemoen, den eneste av foreleserne som ikke er fra Karasjok

 

Antall kursdeltakere har variert fra 8 stykker til 21. Deltakerne har vist stor interesse og engasjement som har ført til fine diskusjoner og samtaler etter forelesningene.

 

Styret for Karasjok Demensforening synes pårørendeskolen har vært vellykket. Det har vist seg at pårørendeskolen har vært viktig. Demenssaken og Demensforeningen  er blitt kjent og vi vet at pårørende har fått hjelp og støtte på skolen. Det at pårørendeskolen har gått over to år har ført til at deltakerne har fått god tid til å få kjennskap til demenssykdommen. Dessuten har det ført til at pårørende har tort å begynne å snakke om sykdommen og om det å være pårørende for demenssyke. Det styret har slitt med, har vært å nå pårørende. Vi har hengt opp plakater og annonsert i lokalpressen, men det viste seg at dette ikke var måten å nå de på. Styret har i tillegg måttet ringe hver pårørende. Og vi har sett at kanskje bare 50% av pårørende har møtt.  Styret tror at en av årsakene til dette kan være pårørendes vanskeligheter med å forholde seg til demenssykdom. Vi tror også at de to årene vi har brukt til pårørendeskolen har hjulpet mange pårørende til modning i forhold til demenssykdom.