Reernæringssyndrom hos eldre

Søknadssammendrag

Alvorlige konsekvenser etter inntak av mat hos underernærte ble beskrevet hos overlevende av konsentrasjons- og fangeleirer allerede på 1950 tallet. Fanger døde (uventet) kort tid etter inntak av mat, og tilstanden er senere beskrevet som reernæringssyndrom (RES). RES er fremdeles underdiagnostisert og underbehandlet selv om mekanismen bak er godt beskrevet. Når kroppen går fra en sultfase hvor en bruker fett og protein som energikilde, til en reernæringsfase hvor kroppen endrer energibruken til karbohydrater, skjer mange sammenfallende hendelser. Insulinproduksjonen øker når karbohydratene blir tilgjengelige, og fosfat, magnesium og kalium går inn i cellene slik at blodverdiene blir for lave. Elektrolyttfallet og ubalansen i væskebalansen som skjer etter oppstart med ernæring er mekanismene bak RES. Lave fosfatverdier er oftest beskrevet som det biokjemiske kjennetegnet, men pasienter kan også få kliniske symptomer som ødemer, respirasjonssvikt, hjertesvikt, delir, rhabdomyolysis, infeksjoner, koma og i verste fall død. Evidensbaserte behandlingsanbefalinger er derfor viktige for å unngå komplikasjoner ved reernæring, men det er fremdeles lite forskning, ingen internasjonal definisjon eller kriterier for diagnostisering. Målet med studien er å oppnå bedre kunnskap om RES for å hindre fatale konsekvenser av ernæringstilførsel etter langvarig sult og underernæring hos eldre pasienter. Studien består av 2 deler. Pasienter som legges inn på sykehuset blir kartlagt om de er i risiko for utvikling av RES, ved kartleggings skjemaet fra National Institute for Health and Clinical Excellence (NICE). Del I, en tverrsnittstudie, vil pasientene som inkluderes få sine elektrolytter målt daglig i 10 dager eller mindre. Pasientene som er i risiko, vi bli inkludert i en Randomisert kontrollert studie(RCT), Del II, og vil få lagt ned en ernæringssonde etter samtykke, med to forskjellige behandlingsregimer. Den ene gruppen starter med svært forsiktig ernærings tilførsel og når ernærings målet innen 7 dager. Den andre gruppen vil få et raskere regime og nå målet innen 3 dager. Forskjellen mellom gruppene vil utgjøre ca. 40 % mer energi og protein i løpet av de første 7 dagene til gruppen med raskest regime. Hypotesen vår er at raskere og mer tilførsel av energi og protein de første 7 dagene vil gi bedre håndgripestyrke og redusere liggetiden. Både kort tid (etter 7 dager) og langtidseffekten (etter 3 måneder)vil bli målt. Korttidseffekten vil bli evaluert med hjelp av håndgripestyrke som et mål på muskelfunksjon/styrke, liggetid, elektrolytt nivåene og langtidseffekten vil bli evaluert ved håndgripestyrke, livskvalitet, kognitiv funksjon og dagliglivets funksjon, reinnleggelse og død.