Telemedisin- på sykehus i hjemmet
I samarbeid med
Søknadssammendrag
Prosjekttema (på norsk)
Sitte- og liggesår er en hyppig komplikasjon blant mange pasientgrupper. Mennesker med ryggmargsskader er spesielt utsatt fordi lammelser og nedsatt hudfølelse, kombinert med at huden er utsatt for ugunstig fuktighet, øker risikoen for å utvikle det vi samlet sett kaller trykksår, Lang reisevei til sykehus øker risikoen for forverre trykksåret, eller for å utvikle nye sår. Prosjektet er i første omgang rettet mot brukere med ryggmargsskadde og trykksår. De får tilbud om poliklinisk behandling hjemme i sin egen stue. I samarbeid med hjemmetjenesten i kommunene bistår spesialistene i sårteamet med å vurdere såret og med å samarbeide med hjemmesykepleieren hvordan det skal behandles. Videokommunikasjonen skjer i en kryptert tunnel direkte mellom partene, tilknyttet Norsk Helsenett. Systemet er svært sikkert. Det er like strenge krav til taushetsplikt og pasientsikkerhet her som ved en vanlig konsultasjon. Verken lyd eller bilde blir lagret. Grunntanken bak prosjektet er at oppfølgingen av trykksår kan og bør skje lokalt dersom brukerne og behandlerne er komfortable og trygge i behandlingssituasjonen, og dersom spesialisthelsetjenesten er lett tilgjengelig. Poliklinisk telemedisinsk oppfølging legger forholdene til rette for rask og vedvarende kontakt mellom brukere med ryggmargsskade og kommune- og spesialisthelsetjenesten når bruker står i fare for å utvikle, eller har utviklet trykksår. Det ble gjennomført et pilotprosjekt i 2012-2013 som viste at hjemmesykepleien føler seg tryggere på at de gir riktig behandling når de får veiledning av spesialister. Samtidig øker de sin egen kompetanse og opplever økt trygghet og forutsigbarhet i oppfølgingen av brukerne. Brukerne føler på sin side at de medvirker i større grad i behandlingen enn når de er innlagt på sykehus. De opplever stor verdi av å kunne være hjemme hos sine nærmeste og slippe den belastende reiseveien til og fra sykehuset for poliklinisk oppfølging. De føler seg like trygge på at de får riktig behandling og sårene synes å gro like godt hjemme som på sykehus. Pilotprosjektet gjennomførte en kost- nytte analyse som viste at behandling av trykksår via telemedisin utgjør kun tre prosent av kostnadene ved innleggelse på sykehus. Behandling av trykksår via telemedisin utgjør cirka 15 prosent av kostnadene ved oppmøte på poliklinikk. Planlagt studie omfatter kun ryggmargsskadde, men resultatene kan sannsynligvis generaliseres til flere brukergrupper og medisinske problemstillinger. Her dreier det seg om millioner av helsekroner i året som kan spares, i tillegg til den miljømessige gevinsten en oppnår ved å redusere biltransport til og fra sykehus. Prosjektet vil gi kunnskap om alternative, helhetlige pasientforløp som vil kunne dempe veksten i forbruk av sykehustjenester ved at en større del av tjenestene blir levert fra kommunene, i tett samarbeid med bruker og med spesialisthelsetjenesten.
Sluttrapport
Bakgrunn, målsetting og metode
Trykkskader er et stort problem for mange. Personer med ryggmargskade er særlig utsatt for dette. Lite samarbeid og samhandling mellom helsetjenestenivåene kan påvirke oppfølging og behandling. Det er derfor nødvendig å finne nye, trygge måter å tilby oppfølging på. Samtidig medfører nye tilbud ofte tilleggskostnader- i alle fall i en oppstartsfase. Målsettingen med denne studien var å finne forekomsten av trykkskade blant personer med en fersk ryggmargskade. En ønsket også å undersøke hva som påvirker utvikling av trykkskade. Det ble derfor gjennomført en studie hvor en hentet inn data fra de som var innlagt til primærrehabiliteringsopphold ved en av de tre ryggmargskadeavdelingene i Norge mellom 2004 og 2014. Andre hovedmål var å undersøke om telemedisinsk oppfølging i tillegg til tradisjonell oppfølging, kan påvirke helserelatert livskvalitet og sårtilheling, sammenlignet med bare tradisjonell oppfølging. Dette ble undersøkt i en studie hvor deltagerne ble tilfeldig inndelt i to grupper (RCT) og der den ene gruppen fikk tradisjonell oppfølging, og den andre fikk videokonferanseoppfølging i tillegg til tradisjonell oppfølging. Det ble undersøkt om det var forskjeller i de to gruppene når det gjaldt tilheling og livskvalitet. I tillegg ble det gjort en analyse på om det var målbare forskjeller på livskvaliteten i gruppene, og kostnadene av denne eventuelle forbedringen. Opplevd brukermedvirkning og samhandling, samt reisekostnader og forurensing ble også undersøkt.
Sammendrag
Landsforeningen for ryggmargskade, LARS var involvert i planleggingen av studien og i utformingen av spørreskjema, sammen med brukerrepresentantene i prosjektgruppen. Den retrospektive delen av studien, der en talte opp forekomsten av sår, og risikofaktorer for å få sår, blant de som fikk ryggmargskade mellom 20024 og 2014 tok lang tid, pga datamengden som skulle samles inn. Den randomiserte kontrollerte delen av prosjektet var planlagt basert på erfaringer fra en pilotstudie som ble gjort i forkant av denne studien. Tilbakemeldinger fra brukerne og hjemmesykepleiere i piloten, sammen med innspill fra brukerrepresentantene og fra LARS, dannet utgangspunkt for hvordan oppfølgingen ble organisert i studien. Det tok imidlertid lengre tid enn forventet å få inkludert alle deltagerne i denne studien. Dette påvirket tidsplanen i prosjektet. Norges Handikap Forbund og Stiftelsen DAM ble etter hvert involvert og Stiftelsen DAM bevilget forskningsmidler til å kunne gjennomføre studien på fulltid.
Resultater og virkninger
Hele 16 % av alle de 1012 personene som ble lagt inn til primærrehabilitering etter ryggmargskaden mellom 2004 og 2014, opplever å få trykkskade ila primæroppholdet. Studien viste at det var særlig de som hadde en komplett skade med bortfall av sensibilitet og viljestyrt muskelaktivitet som var mest utsatt for å få trykkskade. Skade på nervene som styrer funksjonen i blære og tarm medførte også en betydelig økt risiko, det samme gjorde tilleggssykdommer og -tilstander som diabetes 1, høyt blodtrykk, hjerte-karsykdommer og depresjon. Det var ikke noen målbar forskjell på livskvalitet eller tilheling i de to gruppene i den randomiser kontrollerte studien. Det var heller ingen målbar forskjell i brukertilfredshet, opplevd brukermedvirkning, eller opplevd samhandling ila oppfølgingen i de to gruppene, eller blant de som jobbet i hjemmesykepleien. Resultatene i videokonferansegruppen viste litt bedre resultater på livskvalitet etter oppfølgingsperioden, mens kostnadsberegningen viste at det var dyrere å gi tilleggsbehandling med videokonferanse, fremfor kun tradisjonell poliklinikk. Resultatene er publisert i tidsskrifter, hos H-dir., og er presentert på møter og konferanser.
