Unge med plutselig tap av foreldre
I samarbeid med
Søknadssammendrag
Prosjekttema (på norsk)
Å miste en eller begge av sine foreldre i en ulykke, selvmord eller drap er et av de mest traumatiske og skjellsettende opplevelser som barn og ungdom kan oppleve. Hvordan går det så med disse barna? Vil traumet, de uheldige genene og den potensielt vanskelige oppveksten gjøre at disse barna igjen er mer sårbare for livets utfordringer? Disse barna har større sannsynlighet for å begå selvmord, bli diagnostisert med en psykisk lidelse, skade seg selv og gjøre det generelt dårlig i samfunnet og på skolen. Aspekter det derimot råder stor usikkerhet rundt er hvorvidt utfallet er forskjellig avhengig av om mor, far eller begge foreldre dør, hvorvidt en datter eller sønn mister sin forelder og når i barnets livsløp forelderen dør. Det er spesielt stor usikkerhet rundt om forelderens dødsårsak påvirker utfallet for barnet, og mange hevder at barn av selvmords ofre vil få et vanskeligere liv enn barn av foreldre som for eksempel dør i en bilulykke. En slik studie har ikke blitt gjennomført i Norge tidligere, og den foreslåtte studien vil med stor nøyaktighet kunne besvare slike spørsmål. Økt innsikt i disse problemstillingene vil gjøre det lettere å identifisere barn og unge i risiko, forebygge deres videre psykiske uhelse og eventuelt behandle denne gruppen utsatte barn og unge.
Sluttrapport
Bakgrunn, målsetting og metode
At mor eller far dør på grunn av ytre årsaker slik som selvmord, ulykker eller drap er en av de mest traumatiske hendelser et barn eller ungdom kan oppleve, og tidligere forskning har vist at de som har opplevd slikt tap har økt risiko for en rekke problemer senere i livet. Det er derimot mye vi fortsatt ikke vet om senere psykososiale vansker hos de som har mistet sine foreldre, spesielt i en norsk kontekst. Dette doktorgradsprosjektet hadde som formål å undersøke hvorvidt personer som har mistet en forelder grunnet ytre dødsårsaker i barndom eller ungdomstid har økt langvarig risiko for å få lavere utdannelse, bli diagnostisert med psykiske lidelser eller trenge behandling på sykehus for å ha skadet seg selv. Vi ønsket videre å kartlegge aspekter ved dødsfallet som kan påvirke de etterlattes risiko, slik som barnas alder og kjønn og den avdødes kjønn og dødsårsak. Vi ekstraherte data på individnivå fra fire norske longitudinelle registre og koblet denne informasjonen sammen. Prosjektet består av flere studier med store, representative populasjonsutvalg, og utgjør den mest omfattende undersøkelsen av psykososiale vansker hos etterlatte barn i Norge.
Sammendrag
Sammenlignet med personer som ikke hadde opplevd tap av foreldre grunnet ytre årsaker hadde de som hadde opplevd slikt tap signifikant høyere risiko for å ikke fullføre utdannelse på alle utdanningsnivåer, bli diagnostisert med psykiske lidelser og motta sykehusbehandling for villet egenskade. De etterlatte hadde en signifikant høyere sannsynlighet for psykiatrisk komorbiditet og å ha flere psykososiale problemer. Foreldres selvmord var assosiert med den høyeste risikoen, men tap grunnet alle ytre dødsårsaker var assosiert med økt risiko for senere problemer. I tillegg viste resultatene at etterlatte etter fall- og forgiftningsulykker hadde større risiko for psykiske lidelser og villet egenskade enn etterlatte etter transportulykker. Disse resultatene viser at oppfølging av etterlatte barn er viktig, og vi anbefaler at alle etterlatte barn og ungdom rutinemessig tilbys oppfølging i primærhelsetjenesten og skolesystemet. Videre bør etterlatte ved selvmord tilbys tettere oppfølging innen psykisk helsevern for barn og unge. De omfattende og langvarige psykososiale problemene etter tap av foreldre viser viktigheten av en omfattende og langvarig oppfølging av etterlatte barn.
Resultater og virkninger
Gjennomføringen av prosjektet fulgte den opprinnelige planen skissert i prosjektsøknaden, og tidsplanen ble etterlevd. Flere artikler enn først anslått ble produsert og publisert. Den overordnede metodiske tilnærmingen ved bruk av registerdata ble fulgt, men de spesifikke metodiske og statistiske tilnærmingene ble endret noe etter vi ble bedre kjent med registerdataene og dens muligheter og begrensninger. Vi hadde et godt samarbeid med prosjektkoordinator i søkerorganisasjonen Rådet for psykisk helse, og de viste stor interesse i prosjektet. Vi var i dialog med etterlatte etter selvmord gjennom representanter fra Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (LEVE) og deres ungdomsorganisasjon Unge LEVE. Doktorgradsstipendiaten deltok på LEVEs årlige konferanser der målet er å tilrettelegge for erfaringsutveksling ved at både etterlatte og faglærte holder innlegg. Det var stor medieinteresse i prosjektet etter ferdigstilling, og vi håper også dette bidro til å gjøre studieresultatene kjent for etterlatte og relevante organisasjoner.
