– Det at vi lager musikk er jo en lidenskap som vi klarer å videreutvikle sammen, og så forsterker vi hverandre i bande, sier Dag Vargset.
Lidenskap og terapi
Han er en av grunnleggerne av bandet Keep Coming Back Band, som består av en gjeng med tidligere ruserfaring og en felles lidenskap for musikk. Første øvelse ble gjennomført høsten 2000, og siden den gang har det blitt både plate, utallige konserter og opptredener, og ikke minst sterke vennskap.
– Bandet er jo en forpliktelse, og av og til blir det også krangler og uenigheter, man blir jo som et ektepar. Det har gått noen kuler varmt, men dette er jo en form for terapi, og terapi skal også gjøre litt vondt, ler Sigmund Øvrum.
– Ja, musikkterapi er jo veldig i tiden, og det er jo egentlig det dere har drevet med hele tiden, sier Danny Young – innleid produsent og etter hvert bassist i bandet, med bakgrunn fra blant annet Gluecifer.
Roser samarbeidet
I 2007 søkte Keep Coming Back Band første gang om prosjektstøtte fra Stiftelsen Dam, sammen med Forbundet mot rusgift (FMR). Den gangen var det til å starte produksjonen av bandets første plate. To år senere kom plata, og senere har det blitt tre nye prosjekter sammen med FMR, blant annet for å lage releasekonsert på Victoria scene, og i desember 2019 ble bandet overrasket med penger til å ta musikken ut på veien.
Kanskje ikke så rart at generalsekretær i FMR, Knut Reinås, valgte Keep Coming Back Band som et av sine favorittprosjekter å vise fram til Stiftelsen Dams generalsekretær i forbindelse med «Dam-tur».
– Vi har jo samarbeidet i tre omganger nå, og det har ikke vært noe trøbbel med verken regnskap eller noe annet – det har bare vært veldig greit. Vi er veldig glad for at vi knyttet den kontakten med dere, og håper at vi kan fortsette med det, sier han.
For bandet selv har prosjektstøtten bidratt til at de kan utvikle seg som musikere.
– Det har vært helt fantastisk å få den støtten fra dere. Og særlig til å gjøre konserten på Victoria jazzscene. Det er nok den største opplevelsen jeg har hatt musikalsk, sier Dag Vargset.
Vil gi andre håp
Selv om bandmedlemmene har «vanlige» dagjobber, er det bandet som er den store lidenskapen. Og i tillegg til to faste øvinger hver uke, går det mye tid med til å skrive låter og øve inn ny musikk.
– Det er noe i livet som gir meg en veldig stor glede hver eneste dag. Når du ruser deg så er det så mye dritt og du prøver å ta bort alle de følelsene ved å ruse deg. Det klarer du jo også til en viss grad hvis du får i deg nok, men over tid så går jo det bare en vei, sier Vargset, og legger til:
– Men så blir du nykter, og opplever at – som for folk flest – så går livet fortsatt opp og ned, og da må du ha noe å strekke seg etter, noe som er meningsfullt. Og for oss har det vært musikken.
– Men hvordan er det å hele tiden skulle «rippe opp» i det gamle livet?
– Sånn jeg opplever det, så er jeg rusavhengig. Det kommer jeg til å være resten av livet, og hvis jeg glemmer det så er det fare på fære. Det ligger i bunnen hele tiden, og så har jeg lært meg hvordan jeg skal håndtere det gjennom 20 år som nykter. Sånn sett så føler jeg ikke at jeg ripper opp i noe som helst. Det handler bare om at jeg må huske hvor jeg kommer fra, og så prøver jeg å gi noe videre. Vi har snakket ganske mye om det i bandet, at vi vil gi andre et håp om at det finnes muligheter, sier Sigmund Øvrum.
– Vi har vel innsett at vi ikke blir store stjerner, men at vi kan nå ut enda litt mer, det håper vi jo, avslutter Dag Vargset.