– Jeg synes det er viktig å vise frem den jobben AUF har gjort med å komme tilbake på Utøya og fortsette som en politisk kraft samtidig som vi har hatt mye sorg og mange som sliter med traumer etter 22.juli. Veien har ikke vært enkelt og jeg mener det er viktig at den dokumenteres.

Det sier Ina Libak, som er en av hovedpersonene i dokumentarfilmen Generasjon Utøya. Libak var selv på Utøya 22. juli 2021, der hun ble skutt fire ganger.

Formidling og kunnskap

Denne uka markeres tiårsdagen for angrepet på Regjeringskvartalet og Utøya der 77 mennesker mistet livet. I årene etter angrepet har helsefrivilligheten vært en viktig bidragsyter i å forstå, formidle og øke kunnskapen om hvorfor angrepet skjedde og hva det har gjort med dem som deltok. 

Stiftelsen Dam har støttet en rekke prosjekter knyttet til terrorangrepet, blant annet dokumentarfilmen Generasjon Utøya. For Ina Libak har det vært viktig å være med i filmen. 

– Vi må huske historien sånn som den var. Det var et høyreekstremt terrorangrep mot AUF og Arbeiderpartiet, ikke en tilfeldig tragedie. Vi må huske sant, sier hun, og legger til at hun håper de som ser filmen sitter igjen med et viktig budskap: 

– At å velge fellesskapet, velge ord som samler og ikke splitter, å være der for andre og stå opp for det som er viktig, det er noe vi alle kan gjøre hver eneste dag. Det er et felles ansvar å hindre at det skjer igjen. 

Ser på tiden etter angrepet

Tore Buvarp er produsent for Generasjon Utøya. Han forteller om sterke inntrykk under produksjonen, der filmteamet ble kjent med unge mennesker med svært sterke historier. Han mener filmen, som hadde premiere tidligere i år, gir et unikt innblikk i historien etter 22. juli 2011. 

– Dette er en viktig film fordi det er den første filmen som nettopp ser på den tiden som har gått etter 22. juli. Alle andre filmer, dokumentarer og fiksjonsprosjekter har tidligere handlet om selve terroraksjonen og de umiddelbare effektene. Nå er det på tide å se på hva som har skjedd med mange av de som var på Utøya 22. juli, og hvordan vi som nasjon har håndterte og behandlet traumene rundt dette, sier han.

Buvarp får støtte fra forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Kristin Alve Glad. Hun tok sin doktorgrad med støtte fra Stiftelsen Dam gjennom Rådet for psykisk helse, der hun undersøkte posttraumatiske reaksjoner og endringer blant de som overlevde terrorangrepet på Utøya.

– Mange av dem som var direkte berørt av terroren på Utøya rapporterte at de opplevde at angrepet ble en sentral del av deres identitet og livshistorie. Det kan være flere grunner til dette, inkludert angrepets brutalitet og de negative konsekvensene hendelsen fikk for mange av dem. Det at angrepet var en nasjonal tragedie, som har blitt en del av Norges historie, den voldsomme medieoppmerksomheten de berørte fikk, og deres unge alder, kan også ha spilt en viktig rolle, sier hun, og legger til: 

– Deltagerne i Utøya-studien har rapportert om omfattende plager og langvarige hjelpebehov. Hjelpetilbudet til mennesker som har blitt direkte rammet av et terrorangrep bør være proaktivt, langvarig og ta hensyn til de ulike behovene og egenskapene til den enkelte. Hjelpetilbudet bør ikke bare rettes mot de direkte berørte, men også deres nærmeste, sier hun.

Positiv endring

For Glad var det også viktig å se på ulike sider av traumene, blant annet at mange også har opplevd en positiv endring. 

– Mens de fleste undersøkelser om psykologiske reaksjoner på traumer har fokusert på de negative konsekvensene, er det mange som også rapporterer om positive personlige endringer etter en potensielt traumatiserende hendelse. Jeg mener at mer kunnskap om både positive og negative reaksjoner etter traumer, som denne studien har belyst, kan bidra til et mer nyansert bilde av konsekvensene av traumer – og potensielt redusere stigmaet forbundet med slike opplevelser, sier hun. 

Inkludering som forebygging av terror

Generalsekretær i Stiftelsen Dam, Hans Christian Lillehagen, jobbet som rådgiver for kommunevalgkampen for Oslo Arbeiderparti da terroren rammet. Da bomben smalt var han på kontoret på Youngstorget. Mange han kjente fra partiet ble drept eller skadet i angrepet. 

– Det var en utrolig vanskelig tid for mange rundt meg. Det er 10 år siden nå. Jeg vet at jeg aldri blir ferdig med 22. juli, sier han. 

Kort tid etter fikk han jobben som generalsekretær, og forteller at det har vært en god opplevelse å følge de mange prosjektene knyttet til terrorangrepet, som stiftelsen har støttet.

– Stiftelsen Dam er en av de viktigste mulighetene for frivillig sektor til å få finansiert kunnskapsutvikling og forskning. Vi ventet at det kom mange søknader som handlet om traumearbeid og inkludering. Jeg ble veldig glad for at flere prosjekter som omhandlet Utøya og regjeringskvartalet fikk støtte, både innen forskning og formidlingsprosjekter. Det er noe vi sammen med organisasjonene kan være stolte av at vi har bidratt til, sier han, og legger til: 

– Uten disse prosjektene ville vi ikke visst så mye om hvordan det var for alle som ble berørt av terroren 22. juli 2011. Dessuten vil jeg trekke fram alle inkluderingsprosjektene som vi har støttet gjennom de siste ti årene. Inkludering og mestring for flest mulig er viktige faktorer som bidrar til høy tillit og deltakelse i samfunnet. De er også de viktigste ingrediensene i forebygging av terror.