Recovery ved psykoselidelse

Søknadssammendrag

Populærvitenskapelig prosjektsammendrag

Alle mennesker som blir syke lurer på sjansen for å bli bedre. Personer med psykoselidelse er selvfølgelig også opptatt av om og hvordan de kan bli bedre. Dessverre har det i lang tid vært pessimisme knyttet til bedring av psykoselidelse, noe som har påvirket både behandlere og pasienter. De siste tiårene har vi fått noe, men fortsatt begrenset kunnskap om hvor mange som blir bedre fra en psykoselidelse. Oppsummert kan nyere forskning se ut til å gi mer optimisme enn tidligere antatt. Forskning på bedring kommer imidlertid fra to forskjellige tradisjoner; den klassiske medisinske forskningen og en tradisjon sprunget ut fra brukerorganisasjoner, som definerer bedring på forskjellig måte. Medisinsk forskning kaller det bedring når pasienten ikke lenger har symptomer og fungerer godt. Dette blir kalt klinisk recovery. Brukerorganisasjonene derimot, mener at bedring må vurderes av de som opplever psykiske vansker, ikke eksperter. Dette kalles ofte personlig recovery, og handler om å mestre vanskeligheter snarere enn å finne en kur mot en sykdom. Det innebærer det å oppleve mestring, ta del i livet og være tilfreds (føle wellbeing) selv om man har symptomer. Fem faktorer har vist seg spesielt viktige for denne bedringsprosessen; relasjoner til andre, håp om bedring, identitet som annet enn syk, mening i livet og selvstendighet. Forskning finner at mange med psykoselidelse oppnår klinisk recovery på kort sikt, men vi vet ikke hvordan det går over tid. Vi vet heller ikke hvor mange som oppnår enten klinisk eller personlig recovery, eller begge deler. Sammenhengen mellom klinisk og personlig recovery er også uklar. Hovedmålet med denne undersøkelsen er derfor å få mer kunnskap om hvor mange personer med psykoselidelse som blir bedre over tid, på hvilken måte de blir bedre, og hva som har vært viktig i denne prosessen. Vi vil undersøke sosiale-, psykologiske- og behandlingsfaktorer som personer med psykoselidelse selv synes har vært viktig for å bli bedre, på sykehus og/eller i kommune, eller hjemme. Nytt i denne undersøkelsen er derfor å se på både klinisk og personlig recovery samlet. Problemstillingene vil bli undersøkt i to store grupper av pasienter med psykoselidelse som har vært fulgt opp i lang tid; 20 års oppfølgingen av TIPS studien (tidlig intervensjon ved psykose) og 10 års oppfølgingen av TOP studien (første behandlet psykose i helsevesenet). Resultatene fra denne undersøkelsen vil kunne gi bedre behandling til personer med psykoselidelse, bedre samhandling mellom sykehus og kommunehelsetjeneste og mellom pasient og helsevesen. Ikke minst vil resultatene kunne gi mer håp og økt livskvalitet for denne pasientgruppen.