Etter selvmordet

Søknadssammendrag

Hvert år dør mer enn dobbelt så mange i selvmord i Norge som i trafikkulykker. For hvert selvmordsforsøk som fører til døden, regner man med minst ti forsøk som ikke gjør det. Hvis vi regner med fra fem til ti etterlatte ved hvert selvmord og det samme antallet ved hvert selvmordsforsøk, ser vi at dette berører svært mange. Selvmord er et stort samfunnsproblem, og et stort helseproblem.

Etterlatte etter selvmord opplever store traumer. Traumene er vanligvis større og vanskeligere å bearbeide enn det som er tilfelle ved annen brå død, først og fremst fordi det som her har ført til døden er satt i bevegelse av den avdøde selv. Dette gjør dødsfallet ekstremt vanskelig å bearbeide. I tillegg til sorgen, tapet og fortvilelsen, som ved alle brå dødsfall, etterlater selvmordet som oftest også det vanskelige spørsmålet om «hvorfor?». Et spørsmål som sjelden får noe tydelig svar, fordi den som kunne gi svaret er borte for alltid.

Alle har det selvsagt ikke på samme måte, med samme intensitet og varighet, men det er godt forskningsmessig belegg for at svært mange etterlatte etter selvmord sliter med sterk skyld, skam og håpløshet, og med komplisert sorg.

Svært mange etterlatte etter selvmord sliter derfor med store psykososiale vansker i lang tid etter selvmordet. Etterlatte opplever sterke reaksjoner, som kan være svært skremmende hvis de etterlatte ikke får hjelp til å forstå og til å takle dem. De fleste lurer på hva som er ?normale reaksjoner? og hva det kan være grunn til å søke hjelp for. Mange blir redde for hva de selv og deres nærmeste opplever, ?verden snues opp-ned? og de føler seg alene og svært annerledes i sitt livs største krise. Mange sliter med nagende spørsmål av typen: Hvorfor gjorde han eller hun det? Er det min skyld? Hva kunne jeg ha gjort? Er det normalt å være så sint, trist eller redd som jeg er? Holder jeg på å bli gal?

Et sentralt funn i norsk forskning er det store og udekkete behovet for ulike typer informasjon, like etter selvmordet, men også over tid. Behovet for gjenkjennelse og bekreftelse er stor. Etterlatte etterspør informasjon om årsaker til selvmord og rundt egen sorgprosess. Videre ønsker de kunnskap om hvordan dødsfallet kan innvirke på familiemedlemmer og familien som system. I tillegg ønsker voksne å forstå og gjenkjenne reaksjoner og atferdsendring hos etterlatte barn og unge, og kommunikasjonsvansker som oppstår mellom familiemedlemmer og samlivspartnere. De ønsker informasjon om hva de selv kan gjøre, når de kan forvente at livet blir lettere, og hvor de kan henvende seg for å få støtte og hjelp. Spesielt etterlyses skriftlig informasjon slik at de kan repetere og ta inn stoffet på ulike tidspunkt, og i det tempoet den enkelte klarer. Dette bokprosjektet tar sikte på å kunne møte slike behov, gi etterlatte hjelp til å bearbeide det som har skjedd og til å orientere seg videre i hjelpeapparatet, litteratur, støtteorganisasjoner mv.

Arbeidet vil påbegynnes i august 2008, og vil på grunn av annet parallelt arbeide pågå gjennom ett år. Planlagt dato for bokutgivelse er september 2009.

Sluttrapport

Sluttrapport/artikler (pdf)

Sluttrapport_2008_3_0117.pdf

Sluttrapportsammendrag

Sammendrag av sluttrapporten
Etterlatte etter selvmord opplever store traumer. Traumene er vanligvis større og vanskeligere å bearbeide enn det som er tilfelle ved annen brå død, først og fremst fordi døden er selvpåført. I tillegg til sorgen, tapet og fortvilelsen, som ved alle brå dødsfall, etterlater selvmordet som oftest også det vanskelige spørsmålet om «hvorfor?». Et spørsmål som sjelden får noe tydelig svar, fordi den som kunne gi dette svaret, er borte for alltid. Dette gjør dødsfallet svært vanskelig å bearbeide.

Svært mange etterlatte etter selvmord sliter derfor med store psykososiale vansker i lang tid etter selvmordet. Etterlatte opplever sterke reaksjoner, som kan være svært skremmende hvis de ikke får hjelp til å forstå og til å takle dem. De fleste lurer på hva som er «normale reaksjoner» og hva som kan være grunner gode nok til å søke hjelp for. Mange blir redde for hva de selv og deres nærmeste opplever, «verden snus opp-ned» og de føler seg alene og svært annerledes i sitt livs største krise. Mange sliter med nagende spørsmål av typen: Hvorfor gjorde han eller hun det? Er det min skyld? Hva kunne jeg ha gjort? Er det normalt å være så sint, trist eller redd som jeg er? Holder jeg på å bli gal?

Norsk forskning har vist at det er store og udekkete behov for mye og forskjellig informasjon like etter selvmordet og over tid. Behovet for gjenkjennelse og bekreftelse er stor. Etterlatte etterspør informasjon om årsaker til selvmord og rundt egen sorgprosess. Videre ønsker de kunnskap om hvordan dødsfallet kan innvirke på familiemedlemmer og familien som system. I tillegg ønsker voksne å forstå og gjenkjenne reaksjoner og atferdsendring hos etterlatte barn og unge, og kommunikasjonsvansker som oppstår mellom familiemedlemmer og samlivspartnere. De ønsker informasjon om hva de selv kan gjøre, når de kan forvente at livet blir lettere, og hvor de kan henvende seg for å få støtte og hjelp. Spesielt etterlyses skriftlig informasjon slik at de kan repetere og ta inn stoffet på ulike tidspunkt, og i det tempoet den enkelte klarer.

Etter selvmordet – veien videre av Kari Dyregrov, Einar Plyhn og Gudrun Dieserud forsøker å møte disse behovene, gi etterlatte hjelp til å bearbeide det som har skjedd og til å orientere seg videre i hjelpeapparatet, litteratur, støtteorganisasjoner mv.

Prosjektleder/forsker

Einar Plyhn

Detaljer
Program
Rehabilitering (2008)
Prosjektnavn
Etter selvmordet
Organisasjon
LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
Org.ledd
Abstrakt forlag AS
Beløp Bevilget
2009: kr 100 000
Startdato
01.01.2009
Sluttdato
15.09.2009
Status
Avsluttet