ORTHOGER – en registerstudie på effekt av tverrfaglig behandling av hoftebrudd

Søknadssammendrag

Populærvitenskaplig sammendrag

Cirka 9,000 pasienter legges inn med hoftebrudd hvert år i Norge. Gjennomsnittsalder er 83 år, og 75% er kvinner. Prognosen er dårlig med økt dødelighet, nedsatt livskvalitet og stort behov for helsetjenester. Dette gir høye samfunnskostnader. Ortogeriatrisk behandling (OG), tverrfaglig samarbeid mellom ortopediske og geriatriske fagmiljø, er innført ved flere sykehus. Kliniske studier på hjemmeboende pasienter viser at OG gir bedre livskvalitet, redusert antall institusjonsdøgn og er kostnadseffektivt. Vi mangler kunnskap om hvordan effekten er i vanlig klinisk praksis. I ORTHOGER kobles data fra Norsk hoftebruddregister sammen med data fra Kommunalt bruker- og pasientregister, Norsk pasientregister og Statistisk sentralbyrå. I perioden 2017-2020 omfatter dette ca 36,000 pasienter, av disse er ca 5,600 behandlet på sykehus med OG. Vi vil sammenligne behandlingsresultater for de som har vært behandlet på sykehus med og uten OG. Vår overordnede målsetning er å studere om innføring av OG i vanlig klinisk behandling gir bedre resultater enn standard ortopedisk behandling 4 og 12 måneder etter hoftebrudd, ut fra et pasient- og samfunnsperspektiv. Vi ønsker å undersøke hvilken betydning OG har for overlevelse, helserelatert livskvalitet og bruk av helsetjenester i primær- og spesialisthelsetjenesten, samt kostnader knyttet til disse. Pasientgruppen er svært sammensatt, og vi ønsker å undersøke hvorvidt undergrupper av hoftebruddspasienter har ulik effekt av OG. Vi vil også estimere kostnadseffektivitet ved å inkludere kostnader og kvalitetsjusterte leveår for hele pasientgruppen og eventuelle undergrupper. Nytteverdi: Behandling som bedrer funksjon og livskvalitet på kort og lang sikt, vil være svært viktig for pasienter og deres pårørende. En vesentlig del av OG er samhandling med primærhelsetjenesten. Utvikling av nye tjenestemodeller i sykehusene påvirker hvordan helsetjenester ytes i kommunene, og vi vil få kunnskap om effekten av denne samhandlingen. Videre får vi kunnskap om undergrupper av pasienter, noe som gir økt innsikt i hvordan man kan tilpasse behandlingen til hver enkelt pasient. Norsk retningslinje for tverrfaglig behandling av hoftebrudd fokuserer hovedsakelig på akuttbehandling i sykehusene. Gjennom ORTHOGER vil vi få ny kunnskap om effekten av behandlingsforløp etter utskrivelse. Dette har betydning for å videreutvikle tjenestene med tanke på å gjenvinne funksjon og livskvalitet, noe som kan integreres i reviderte retningslinjer. De neste 20 årene vil antall hoftebruddspasienter dobles med en kostnadsøkning på 65%. Behandlingsmodeller som medfører at pasienter kan bo hjemme med redusert behov for helsetjenester, vil ha stor betydning for ressursbruk i et samfunnsperspektiv. Resultatene vil også ha relevans for andre grupper skrøpelige eldre pasienter som legges inn på sykehus, da det er mange fellestrekk i pasientforløpene for disse. Kunnskap fra ORTHOGER vil slik være av interesse ut over bedret hoftebruddsbehandling alene.