Morens hårtap ble animasjonsfilm
Hva skjer når mamma får kreft? Maja Arnekleiv (19) hadde mange spørsmål, men savnet informasjon med virkelige bilder. Derfor tok hun saken i egne hender.
Maja Arnekleiv har alltid vært opptatt av hår, og begynte å stelle sitt eget hår da hun var tre år. Da hun ble 16 år ble moren hennes, Anita Killi, diagnostisert med brystkreft.
– Hun var som mange som opplever kreft, opptatt av at mor skulle miste håret, og surfet på nettet for å finne informasjon, forteller Anita.
Informasjonen hun fant var imidlertid ikke særlig tilpasset hennes alder. En bildebok som passet fint for hennes 7 år gamle bror var ikke like aktuell for Maja.
Fra idé til filmprosjekt
Maja har alltid vært glad i å fotografere, og tar mange bilder av moren som etter hvert begynner å miste håret.
Den første ideen hun fikk var at bildene kunne bli til en utstilling på Ungdommens kulturmønstring (UKM). Den første serien ble veldig bra, og da fikk moren en idé til å ta prosjektet videre.
– Jeg er selv animasjonfilmskaper og foreslo for Maja at dette kunne bli en animasjonsfilm. Hun tente på ideen og startet å lage et «storyboard», og derfor begynte ballen å rulle. Vi viste frem bildene og ideen til brystkreftforeningen som likte ideen og som søkte penger hos Stiftelsen Dam. Nyheten om at vi fikk støtte kom faktisk samme dag som Maja sin bursdag, forteller en fornøyd mor.
– Vi har truffet en nerve
755 bilder er blitt til en liten animasjonsfilm som gi unge kreftpårørende noe av informasjonen Maja savnet.
Filmen har vært mominert til Amandusprisen, den er en del av den årlige europeiske dokumentarfestivalen i Oslo, og er Norges eneste film, som er plukket ut til å delta på Europas største animasjonsfestival i Frankrike.
– Dette betyr jo at filmen har truffet noe som er veldig allment. Jeg har skjønt i ettertid, at dette med å miste håret faktisk er det vanskeligste for mange, sier Killi, og legger til:
– Det er jo det mest synlige tegnet på at man er kreftsyk. Ikke alle mister håret, men vi som gjør det kan gå foran å vise at det å vise oss fram uten hår er helt greit, og dermed gjøre det lettere for andre, avslutter Anita.
Sluttrapport
Bakgrunn
Målet var at andre, spesielt barnefamilier, skulle få mer informasjon om kreftbehandling som innebar hårtap, enn det filmskaperen selv hadde fått. Maja opplevde som 16 åring og storesøster til tre, at mor fikk brystkreft og skulle i behandling for dette. Maja ville finne ut mer hva som ville skje moren, og søkte på nett, men fant lite. I denne perioden var hun mest opptatt av at mor skulle miste håret. Maja bestemte seg for å ta bilder av moren i løpet av behandlingen, for å bevare minner. Ideen om å lage animasjonsfilm dukket opp. (Mor jobber med animasjonsfilm) Prosjektet ble fanget opp av allmennlege Kjetil Karslen, som presenterte idéen for Brystkreftforeningen. De tente på prosjektet og så potensiale i at dette filmen kunne være til hjelp og nytte for spesielt unge som var i samme situasjon, hvis vi fikk midler til å gjennomføre på en skikkelig måte. Eva Michelsen Ekroll i foreningen hjalp til med en søknad til Extrastiftelsen, mens Maja allerede var i gang med dokumentasjonen.
Oppsummering
Hadde vi ikke fått penger fra Extrastiftelen, hadde det heller ikke blitt film. Maja gikk lei av fotografering, men fikk ny giv da pengestøtten kom, og vi også kunne betale profesjonelle til etterarbeidet. Brystkreftforeningen vil bruke filmen på sine hjemmesider, pluss legge ut brosjyrer og anmode skoler til å bruke filmen der det er barn som opplever kreft i nær familie. Norsk Filminstitutt har også omfavnet filmen, og ønsker å sende den rundt på kort-og dokumentarfilmfestivaler. Filmen har oppnådd begge mål, både som et nyttig redskap for kreftrammende og som selvstendig film.
Prosjektgjennomføring
Metoden her var å lage en opplysende animert dokumentarfilm med utgangspunkt i stillbilder tatt omtrent i samme posisjon (timelapse ) av mor i kreftbehandling med hårtap, og når håret kommer tilbake. Filmen skulle være godt egnet for barn, ærlig, men samtidig ikke avskrekkende. Filmen skulle ikke fortelle noe om hvordan det går med den kreftrammede, da filmen blir mer tilpasset alle. Fotograferingen foregikk over 1 ½ år , og endte opp med 3000 bilder, der filmskaper Maja selv og søsknene er med og steller med mammas hår. Først prøvde Maja å sette bildene sammen slik hun hadde tenkt, med hjelp to elever fra Drømtorp Videregående skole. Vi var ikke helt fornøyde. Animatør og filmkunstner Jan Otto Ertesvåg, ble koblet på, og hevet kvaliteten betraktelig. Han tok seg alt av etterarbeid på filmen, og valgte bilder som fløt godt i hverandre, slik at det oppleves litt som sakte film. Komponist og musiker Mattis Sørum begynte å jobbe tidlig med musikk til filmen , og jobbet opp mot Maja sine ønsker. Noen få lyder er også tatt med, men filmen er helt uten dialog, og kan sees av alle.
Resultater
Vi er veldig fornøyde med resultatet. Filmen er ment å både være opplysende og kunstnerisk gjennomført, slik at den både er attraktiv for filmfestivaler og er et hjelpemiddel for å få spre større forståelse, og for å sette i gang en dialog om hvordan kreftsykdommen også påvirker de rundt. Dette kan bli mindre avskrekkende når man kan både tulle med noe, og la det samtidig være alvorlig. I starten av filmen er det ingenting som indikerer at filmen handler om noe kreft. Filmfestival-tilskueren vil kunne bli overrasket når de ser mor mister håret og får trøst av barna. Mens håret kommer tilbake vises også brystpartiet uten bryster, som viser at dette er brystkreft. Men filmen bør fungere på alle som mister hår under cellegift. Filmen avsluttes etter 1 ½ filming, fordi Maja da skal ut i militære, og ønsker å være ferdig før det.
