De nærmeste
I samarbeid med
Søknadssammendrag
Bakgrunn for prosjektet
Forskning viser at unge pårørende ikke blir fanget opp tidlig nok og at dette gir ringvirkninger langt uti voksenlivet. Hadde man hatt større fokus på viktigheten av det å få hjelp tidlig, kunne mange unge pårørende kommet styrket ut av opplevelsene. Særlig unge pårørende er en gruppe som ofte faller utenom hjelpeapparatet. Ofte fordi de selv ikke innser hvilken belastning de står i, og fordi mange ikke vet om hjelpetilbudene som finnes. Med dette prosjektet vil vi skape større bevissthet om hva det vil si å være pårørende og om tilbudene som eksisterer for pårørende.
Målsetting for prosjektet
Med denne filmen vil flere få en forståelse av hva det innebærer for unge mennesker å stå i en pårørendesituasjon. Prosjektet vil bidra til at unge pårørende ikke føler seg alene, at de tør å be om hjelp, og at de blir en mer synlig gruppe som kan få den oppfølging de trenger og har krav på.
Målgruppe
Vår primærmålgruppe er unge pårørende i alderen 18-25 år. I tillegg er 1 / 6 av Norges befolkning pårørende, så filmen har potensiale til å treffe mange.
Antall personer i målgruppen som prosjektet planlegger å nå
350000
Beskrivelse av tiltak/aktivitet samt gjennomføring av prosjektet
Dokumentarkonseptet er ferdig utviklet og klar for produksjon. NRK har kjøpt visningsrett på filmen. Medieoperatørene ved Mari Monrad Vistven har erfaring med gjennomføring av krevende dokumentarer som dette. Regi er ved Livirén Bratterud, som har bred regierfaring med psykisk helse-tematikk rettet mot en ung voksen målgruppe. Vi vil følge livet til de medvirkende over et halvt år, i arbeid, på skole og på hjemmebane. I filmen er de medvirkende i kontakt med hjelpeapparat for unge pårørende. Ved filmens slutt er den syke fortsatt syk, de pårørende møter fortsatt daglige utfordringer, men de er bedre rustet og relasjonen dem imellom er forhåpentligvis styrket. Vi skal etablere en prosjektstyringsgruppe med Mental helse, som besitter nyttig kompetanse på feltet for psykisk helse blant unge. En prosjektstyringsgruppe møtes og diskuterer underveis i produksjonen. Vi vil inkludere flere samarbeidsorganisasjoner for å dekke et bredt spekter av problematikk og kompetanseområder, og er i dialog med søkerorganisasjonene Ung kreft og Voksne for barn, men også Pårørendealliansen og Pårørende senteret i Oslo.
Fremdriftsplan for prosjektet
Forarbeid produksjon: April – august 2019 Opptak: August 2019 – januar 2020 Etterarbeid: Februar 2020 – august 2020
Sluttrapport
Målsetting, målgruppe og bakgrunn for prosjektet
Filmens hovedmål er å undersøke behovet til unge pårørende av alvorlig syke, og utfordre det store skillet i hvordan vi snakker om fysisk versus psykisk sykdom/syke. Det er også viktig å utforske konsekvensene samfunnet får av å ikke ha gode hjelpetilbud for pårørende. Tanken er at de syke også får det bedre ved å styrke de pårørende. Primærmålgruppen er 18-25 år. Dette er en gruppe som ifølge fagpersoner ikke har et bredt tilbud som pårørende, og de faller derfor ofte i skyggen av den som er syk. I tillegg vil filmen ha potensiale til å treffe en større seermasse. Ifølge fagmiljøet er unge mennesker generelt dårlige til å be om hjelp dersom de har det vanskelig i en pårørendesituasjon. Regissør Livirén Bratterud en bakgrunn som ung pårørende selv, og opplevde å bli psykisk syk på grunn av ubearbeidede opplevelser i ung alder. Hennes personlige motivasjon ble derfor å lage en film som hun kunne ønske at hun kunne sett da hun sto midt oppi en pårørendekrise.
Beskriv i hvilken grad oppsatte effektmål ble nådd (ref søknadsskjemaet)
Filmen er ikke enda lansert, så vi har ikke tall på seere eller effekt. Men; ut i fra å teste denne filmen på målgruppen, ser vi at den treffer bredt og beveger. Så vi håper og tror at filmen kan spille en viktig rolle for vår målgruppe og fagpersoner som jobber med mental helse og særlig unge pårørende.
Antall personer i målgruppen nådd av prosjektet
100000
Prosjektgjennomføring/Metode
Vi jobbet lenge med cast, fordi det ikke er lett å finne unge mennesker som står i en sårbar og utfordrende tid, og som samtidig takker ja til å bli filmet. De tre hovedmedvirkende som vi landet på, hadde alle ønske om å få rettet større søkelys på det å være unge pårørende, som samsvarte med vår grunn til å lage filmen. Det har vært krevende å få de de medvirkende til å åpne seg og kjenne på egne behov. Dette er kjernen i filmen, at pårørende setter seg selv i skyggen fordi en de er nær er alvorlig syk og trenger all oppmerksomhet og omsorg. Filmen viser små endringer, og det er alt vi kan håpe på. Gjennom filmen har de fått noen verktøy de kan bruke, for å definere sin rolle og kjenne på at de står i en uvant og krevende situasjon. Regissør og fotograf hadde et veldig godt samarbeid, og lagde et trygt opptaksmiljø for de medvirkende. Vi har hatt et godt forhold til Pårørendesenteret i Oslo som gjennomførte skrivekurset, som er rammen for filmen. Klippeprosessen gikk også fint. Etterarbeidet med fargekorrigering og lyddesign har også strukket seg over flere måneder enn først planlagt, på grunn av eksterne hendelser, men er nå straks ferdigstilt og filmen er mastret.
Resultater og resultatvurdering
Vi er fornøyde med resultatet, og mener at filmen viser et virkelighetsnært bilde av hvordan det er å være pårørende i dag. Det er ikke en film som viser enorme forskjeller etter et pårørendekurs eller store endringer i livene sine, det er en stillfaren film som viser tre unge mennesker som får litt råd og veiledning i en vond situasjon, og som forhåpentligvis har en litt stødigere plattform å stå på i hverdagen fremover. Vi håper og tror at filmen vil spille inn en forskjell for andre i liknende livssituasjoner. Det blir spennende å se hva slags omtaler og oppmerksomhet vi klarer å generere rundt filmen og hva slags seertall vi får på NRK.
Oppsummering og videre planer
Dette har vært en utfordrende og fin prosess å lage denne filmen. Det er ekstra sårbart å lage en film om unge mennesker som er i en sårbar livssituasjon, men regissøren har håndtert hele prosessen beundringsverdig. Det at regissøren brukte seg selv og sin bakgrunn som metode for å komme nærmere de medvirkende, og også delte fra sine vonde erfaringer, har gjort at de medvirkende har kjent på et fellesskap og ikke at de har følt seg eksponert alene.