Videoveiledning til fosterfamilier
Sluttrapportsammendrag
Før vi startet utprøving av digital veiledning med bruk av video hadde vi en teknisk og juridisk gjennomgang av ulike løsninger. Vårt valg falt på å anvende Teams med nødvendige tekniske oppsett for å kunne ivareta kravene i personvernlovgivningen. Før oppstart informerte vi våre samarbeidspartnere i kommunale barneverntjenester og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) om prosjektet. Tilbakemeldinger fra kommunene var entydig positive, mens det fra en region i Bufetat ble stilt kritiske spørsmål. Slik vi forstod spørsmålene hang de sammen med prioriteringer og styringssystemer i Bufetat.
Steg Norge har utarbeidet retningslinjer for praktisk bruk av Teams for våre ansatte og fosterhjem. Et sentralt element i rutinene er at tredjepart ikke skal ha anledning til å overhøre det som blir sagt ved bruk av Teams. Midtveisevaluering ble gjennomført som et fokusgruppeintervju, mens sluttevalueringen ble gjennomført som kvalitative intervjuer. Intervjuene ble nedskrevet og analysert med tematisk innholdsanalyse.
Gjennomføring av prosjektet ble noe forsinket som følge av sykefravær av ulik varighet hos to sentrale deltakere. Det synes ikke som denne forsinkelsen har hatt negative konsekvenser for prosjektets målsettinger.
Nedenfor blir det redegjort for noen tematiske funn fra evalueringene. I tillegg stilles det opp noen problemstillinger vi vurderer er viktige å arbeide med fremover i forhold til digital veiledning av fosterforeldre.
Som i alt relasjonelt arbeid er det et funn i våre evalueringer at det må oppleves som trygt for både fosterforeldre og fosterbarn å delta i digital veiledning via Teams. De må være trygge på at sensitive personopplysninger ikke kan bli oppfattet av tredjepart.
For å lykkes med dette er det vår erfaring at det er viktig at deltakerne i digital veiledning redegjør for rammene de har rundt seg når de deltar i digital veiledning. Dette kan omfatte hvor de sitter, om det kan være andre til stede i samme hus eller leilighet, og om det er trygt slik at ikke andre kan høre hva som blir sagt. For å trygge deltakerne er det også viktig at veileder avklarer at det ikke er lov til å ta film, bilde eller lydopptak av digital veiledning.
En annen form for trygghet er relatert til kroppsspråk. Digital veiledning påvirker deltakernes observasjoner og fortolkninger av de øvrige deltakernes kroppsspråk. Det kan være forsinkelser i lyd og bilde som medfører utfordringer med hvordan fortolke non-verbal kommunikasjon.
En annen side er at skjermen utgjør et «vindu» som man ser de andre gjennom. Det betyr at man ikke nødvendigvis kan observere alt utenfor vinduet. Det kan for eksempel være at en mobiltelefon håndteres utenfor vinduet, og at blikk trekkes mot denne uten at øvrige deltakere vet at det er dette som skjer. Noe som kan skape utrygghet når mottaker av non-verbale signaler ikke er kjent med eller forstår omstendigheten som slike bevegelser i blikk medfører.
I tillegg har vi erfart at det kan være utfordrende å fange opp energi, stemninger og subjektive følelser hos andre deltakere. Noe som medfører at man går glipp av kontekstuell informasjon.
Våre funn viser at utfordringer med svekket informasjonstilgang gjennom digital veiledning stiller større krav til fokus og konsentrasjon hos deltakerne i videoveiledning generelt, men særskilt for veileder som bærer ansvaret for en god gjennomføring.
Her bør det drøftes videre hvordan verbal kommunikasjon kan utvikles for å ivareta de svakheter videoveiledning gir med redusert tilgang til å observere og fortolke kroppsspråk eller annen kontekstuell informasjon? En annen problemstilling er hvordan veileder og deltakere kan utvikle en funksjonell samarbeidskultur gjennom digital veiledning. Gjennom dette prosjektet har vi ikke erfaring med å gi videoveiledning til fosterforeldre som veileder aldri har møtt fysisk. Det betyr at samarbeidskulturen springer ut fra tidligere relasjoner som har vært utviklet gjennom fysisk veiledning med mer.
Forskning og teori innenfor sosialt og barnevernsfaglig arbeid tilsier at trygge relasjoner utvikles gjennom menneskemøter, og at relasjoner danner grunnlag for utviklingsarbeid. Det blir da et spørsmål hvordan relasjoner, samarbeid og kultur kan utvikles best mulig gjennom videoveiledning?
Et tredje funn er at digital veiledning er en treningssak. Gjennom gjentatte veiledninger med bruk av Teams har vi erfart at fosterforeldre har blitt tryggere jo mer mengdetrening de har hatt i å gjennomføre videoveiledning. Vi har erfart at fosterforeldre sin kompetanse og interesse for IKT har variert, og at høyere interesse og kompetanse bidrar positivt til opplevelse av nytte. Samtidig er det en forutsetning at teknisk utstyr, internettkapasitet og kompetanse er på et akseptabelt nivå for at videoveiledning skal kunne fungere.
Sett i lys av samfunnets utvikling hvor yngre generasjoners digitale kompetanse blir bedre og bedre vurderer vi det som riktig å fortsette vårt arbeid med digital veiledning. Vi har også fått innspill fra fosterforeldre om at vi nå lever i en teknologisk tid hvor kommunikasjon gjennom andre digitale kanaler er blitt vanlig, og at vi for eksempel må vurdere ta i bruk krypterte chat-plattformer hvor skriftlig kommunikasjon kan benyttes på en effektiv måte. En interessant problemstilling fremover vil være hvordan vi kan avstemme videoveiledning i forhold til andre digitale kanaler og fysiske treffpunkter?
Et fjerde funn viser at videoveiledning er effektivt. Det presser frem en form for turtaking hvor veileder og deltakere, i større grad enn ved fysisk veiledning, blir presset til å lytte og ikke snakke i munnen på den som fører ordet. Dette har vært uvant for alle involverte, og har medført at de har måttet konsentrere seg for å få dette best mulig til.
En annen side ved videoveiledning er at veiledere og deltakere har rapportert om at de har blitt slitne på kortere tid enn ved fysisk veiledning. Det er sannsynligvis flere årsaker til dette. Lys fra skjerm kan være en årsak, en annen kan være behov for økt konsentrasjon som følge av at vi ikke er trent i turtaking mens en fjerde kan være slitenhet som følge av dårligere eller redusert blikkontakt. Vi tenker det er en viktig problemstilling å diskutere hvordan denne formen for slitenhet påvirker veiledere som er ansatt i bedriften.
Det siste funnet vi ønsker å presentere handler om et grensesnitt mellom arbeidsliv og privatliv. Pandemien har medført økt bruk av hjemmekontor og vi har erfart at våre veiledere har gjennomført videoveiledning hvor veileder egentlig har hatt omsorgsansvar for egne barn. Det samme har vært tilfelle for fosterforeldre som har deltatt i videoveiledning. Som følge av disse erfaringene vurderer vi det som viktig å drøfte hvorvidt videoveiledning fra hjemmekontor kan bidra til å tilsløre grensene mellom arbeids- og privatliv.
Til slutt ønsker vi å presentere noen erfaringer vi har gjort oss gjennom digitale samarbeidsmøter mellom Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), kommunale barneverntjenester, fosterforeldre og ansatte i Steg Norge via Teams. Disse erfaringene viser tydelige positive resultater ved at møtene blir mer effektivt gjennomført, og ved at partene sparer mye tid og økonomi på å slippe å være på reise. Dette er møter hvor Bufetat i hovedsak er den ansvarlig part.
Vår anbefaling til Bufetat vil være at de vurderer digitale samarbeidsmøter i fremtiden da de vil være mer forenlig med flere av FNs bærekraftsmål. I tillegg ønsker vi at Bufetat i større grad stimulerer til innovasjon.
Søknadssammendrag
Prosjektet er et samarbeid mellom Steg Norge og Norsk Fosterhjemsforening som til sammen har bred og unik erfaring med spørsmål knyttet til fosterhjemsomsorgen.
Forut for Covid-19 pandemien har det ikke vært praksis for å gjennomføre videoveiledning innen fosterhjemsomsorgen. Nylig innførte smitteverntiltak har likevel aktualisert veiledning via digitale verktøy som et alternativ for å ivareta barn og fosterforeldre når fysisk oppmøte i fosterhjemmet ikke er hensiktsmessig. På oppdrag fra Bufdir foretok Norsk Fosterhjemsforening en spørreundersøkelser blant sine medlemmer hvor blant annet hvordan veiledning av fosterhjemmene har blitt fulgt opp etter 12. mars var et tema. Tilbakemeldingene fra denne undersøkelsen tydeliggjorde at fosterhjemmene etterspør innovative metoder, inkludert digitale verktøy, for å kunne opprettholde veiledning av fosterhjem når barnevernets kapasitet og handlingsrom blir innskrenket.
Målet med prosjektet er å prøve ut, og utvikle en modell for videoveiledning med fosterfamilier innen barnevernet.
Veiledning er avansert kommunikasjon som er avhengig av dialog og samspill mellom veileder og fosterfamilie. Sentrale tema å undersøke ved utprøving av videoveiledning vil blant annet være:
• hvor fortrolige er de involverte partene med å bruke videoveiledning?
• i hvor stor grad påvirker videoveiledning kvalitet og utbytte av veiledning?
• hvilke sosiale, digitale og faglige faktorer er det viktig å ta hensyn til for å sikre at deltakerne opplever videoveiledning som virksom og funksjonell?
I løpet av prosjektperioden vil vi bruke våre nettverk til å innhente informasjon og råd fra ressurspersoner, spisskompetansemiljøer og interesseorganisasjoner som kan styrke prosjektets kunnskapsbase. Vi vil også ha særskilt fokus på de etiske sidene ved å bruke videoveiledning sammen med fosterfamilier. Ved prosjektets slutt vil vi ha innhentet, og dokumentert kunnskap og erfaringer slik at disse kan ligge til grunn for å videreutvikle videoveiledning som metode. I tillegg til at videoveiledning nå kommer fosterfamilier til gode har vi stor tro på at våre funn kan overføres til andre veiledningsområder.
