Tidlig hjelp til voldsutsatte barn

Søknadssammendrag

Populærvitenskapelig prosjektsammendrag

Hvert år blir et betydelig antall barn og unge i Norge utsatt for vold og seksuelle overgrep, og det er godt dokumentert at dette er hendelser som gir barnet økt risiko for å utvikle alvorlige helseplager. I tillegg viser studier at volds- og traumeutsatte barn i større grad dropper ut av skole og utdanning, og de faller oftere ut av arbeidslivet sammenlignet med andre unge. For mange vedvarer vanskene inn i voksen alder dersom de ikke får tilstrekkelig hjelp. Studier viser også at foreldrene kan streve med store vansker i etterkant av barnas eksponering, og samlet har vold og overgrep mot barn og unge store økonomiske og samfunnsmessige kostnader. En viktig oppgave for helsetjenestene er å avdekke vold og traumer som barn blir utsatt for og tilby hjelp på et tidlig tidspunkt. Allikevel er det ikke alltid slik. I en nylig offentlige utredning fra Barnevoldsutvalget konkluderes det med at vold og overgrep avdekkes for sjeldent og for sent, og at det er for lite kunnskap om vold og traumer blant mange ansatte i helse- og omsorgstjenestene. Flere steder er det også mangel på koordinerte tjenester, og det er dokumentert et sprik mellom behovet for hjelp og tilgjengelige tilbud i Norge. Konsekvensene av dette er at det kan ta lang tid før utsatte barn får nødvendig hjelp. Ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NVKTS) er vi i gang med et prosjekt på initiativ fra Helsedirektoratet for å få mer kunnskap om både hvordan tjenesteledd samarbeider til barnets beste, og hvordan barn og foreldre kan få tidlig hjelp etter potensielt traumatiserende hendelser. Som en del av dette prosjektet skal vi prøve ut en modell for tidlig intervensjon til volds- og traumeutsatte barn mellom 7 og 12 år, Trinnvis traumefokusert kognitiv atferdsterapi (Trinnvis TF-CBT). Behandlingsmodellen bygger på prinsippene for traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) men forskjellen er at behandlingen er delt i to trinn (steps). I trinn 1 vil hovedvekten av arbeidet foregår hjemme med foreldrene som den primære hjelperen under veiledning av en terapeut, men dersom dette ikke er tilstrekkelig vil barnet få tilbud om ordinær TF-CBT ved BUP. Metoden er utviklet og undersøkt i USA, men har ikke blitt testet i Norge tidligere. I dette prosjektet vil trinn 1 i modellen tilbys av terapeuter i kommunale tjenester for psykisk helse, og hensikten er at dette skal være et tilbud som både er lett tilgjengelig og som bidrar til å styrke foreldrenes evne til å ivareta barnas behov. Doktorgradsprosjektet vil ha hovedfokus på foreldrenes rolle i behandlingen og tar sikte på å få mer kunnskap om hvordan foreldrenes forutsetninger så som egne traumeerfaringer, psykisk helse og sosial støtte påvirker evnen til å gjennomføre behandlingen. Det vil også undersøkes hvordan forholdet mellom barnet og foreldrene endres etter behandlingen, og hvilken betydning relasjonen mellom terapeutene og foreldrene har for utfall av behandlingen.

Sluttrapport

Bakgrunn, målsetting og metode

Hvert år blir mange barn utsatt for traumatiserende hendelser, noe som setter dem i fare for å utvikle alvorlige psykiske helseproblemer. Mange vil være i behov for behandling. Det finnes mange virksomme behandlinger for posttraumatisk stresslidelse, men det er et gap mellom behovet for, og tilgangen på disse. Foreldreledet traumebehandling, der foreldre overtar deler av ansvaret for barnets behandling under tett veiledning fra en terapeut, er en lovende men lite utprøvd behandlingstilnærming både nasjonalt og internasjonalt. Dette kan være en måte å gjøre traumebehandling mer tilgjengelig for flere barn. Det er imidlertid lite kunnskap om rollen til deltagende foreldre og hvordan de vil håndtere oppgaven med å lede barnets behandling. Dette ble undersøkt i en slik behandling; Trinnvis sammen. I studien deltok 82 traumatiserte barn i alderen 7-12 år og deres foreldre. Foreldrene var ikke årsak til barnets traume. Deltakerne mottok behandlingen som et lavterskeltiltak ved ordinære førstelinjetjenester i 11 norske kommuner. Studien hadde et longitudinelt og naturalistisk design, og målet var å (1) bidra til en bedre forståelse av hvordan foreldrene opplevde behandlingsmodellen, (2) øke kunnskapen om hvilke foreldrefaktorer som var relatert til gjennomføring og respons blant barna som mottok behandlingen, og (3) få kunnskap om mulige gjensidige sammenhenger mellom bedring i symptomer hos barna og foreldrene gjennom behandlingsforløpet.

Gjennomføring

Gjennomføring av prosjektet fulgte i stor grad den opprinnelige planen. Studien ble registrert i Clinical Trials. Kommuner ble rekruttert, og terapeuter i deltagende kommuner fikk opplæring og veiledning i Trinnvis sammen. Foreldre og barn ble inkludert i studien og gjennomførte behandling. Vi fikk samlet inn tilstrekkelig data til å kunne gjennomføre planlagte analyser. Datainnsamlingen ble imidlertid forsinket, først på grunn av innføring av ny personvernlovgivning (GDPR) som førte til at vi måtte utarbeide en personvernkonsekvensvurdering (DPIA) i forkant av oppstart. Pandemien Covid-19 førte til ytterligere forsinkelser av datainnsamlingen. For i størst mulig grad å holde oppe progresjon av prosjektet, endret vi plan for studien til å inneholde en første kvalitativ intervjuundersøkelse. Dette opplevde vi styrket studien ved å gi svar på spørsmål som ikke ble dekket av spørreskjema i studien, og som kunne svare ut eksisterende kunnskapshull i litteraturen. Alle endringer ble gjort i samarbeid med Rådet for psykisk helse. Brukermedvirkning ble ivaretatt ved at forskningsspørsmålene tok hensyn til tema som brukerne uttrykte var viktige for barn og deres foreldre.

Resultater og virkninger

Resultatene viste at foreldrene likte Trinnvis sammen, og at det å overføre de terapeutiske oppgavene til foreldrene styrket foreldrenes evne til å hjelpe barna sine med traumerelaterte vansker og bedret deres relasjon til barna sine. De fleste foreldrene (78%), også foreldre med mentale helseutfordringer som posttraumatiske stress-symptomer, angst og depresjon, gjennomførte behandlingen med gode resultater for barna (76.5% av de som gjennomførte). Høy utdanning så ut til å øke sjansen for å gjennomføre behandlingen. Foreldre som var plaget av skyld, skam og bekymring knyttet til barnets traume opplevde lavere grad av behandlingsrespons hos barna, og kan trenge mer hjelp til bearbeiding av disse følelsene ved oppstart av behandlingen. Både barn og foreldre opplevde bedring i egne symptomer i løpet av behandlingen, og det var gjensidige sammenhenger mellom barnas og foreldrenes bedring. Resultatene indikerer at foreldre kan utgjøre en viktig ressurs i traumebehandling for barn. De er publisert i internasjonalt anerkjente tidsskrifter, er formidlet på konferanser og i opplæring av terapeuter. Resultatene har bidratt til en større effektevaluering av Trinnvis sammen ved NKVTS.